Omtale fra forlaget
Himmelretninger er en samling essays med lesninger av enkeltdikt så vel som av hele lyriske forfatterskap. Sentralt står den nordiske modernistiske arven representert ved poeter som Gunvor Hofmo, Ole Sarvig, Rolf Jacobsen, Åsmund Sveen, Tua Forsström, Eldrid Lunden, Ellen Einan, Göran Sonnevi og Fredrik Nyberg. Essayene reflekterer rundt temaer som tradisjon og fornyelse, bekjennelse og poetisk form, metafysikk og politisk radikalitet, og forfatteren er like opptatt av det skammelige ved skriften som av skriftens potensielt frigjørende kraft. Boken inneholder tekster som sirkler inn personlige livsbetraktninger rundt det å lese og skrive og gir dermed også et bilde av Steinar Opstads egen poetikk og lyriske praksis.
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788205427679
EAN 9788205427679
Språk Bokmål
Sider 242
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen lengselen vi mennesker bærer på etter å bli betrodd ordene - som i dikt, som i brev - vil aldri kunne utryddes av noe nytt medium. Det er bare kapitalens menn og kvinner som hevder dette. I realiteten er deres oppfinnelser lite verdt i forhold til den utvekslingen av ord som finner sted og alltid vil finne sted mellom mennesker. Det er ikke sant som jeg skrev at brevet er i ferd med å bli en alderdommelig sjanger, eller det er både sant og ikke sant. De poststemplede brevene som vi bevende bar til postkontoret fordi de inneholdt noe som gjaldt hjertets sak, de er kanskje i ferd med å forsvinne. Men brev sendes hyppigere enn noensinne, ofte velformulerte, reflekterte og følelsesladde. Det skrevne i form av mailer og sms-er har kanskje aldri hatt en større pregning på vennskapene vi opprettholder, det skrevne blir så å si en del av vennskapets fysiognomi. Gjerne finner det sted utallige ordutvekslinger per mail mellom møtene venner i dag har med hverandre. Det moderne mennesket bærer ikke brev andaktsfullt rundt, men skriver og sender beskjeder hele tiden. Aldri har vennskapene mine vært mer preget av en skriftlig utveksling av ord, ofte inderlige, tanke- og følelsesmessig utleverende. Vi bærer ikke lenger våre brev, vi er brev.
Hvorfor vie livet sitt til poesien? Hvorfor utsette seg for de farer som det å fordype seg i språket kan medføre? At poesien ligger nær vanviddet, er kanskje en romantisk forestilling, men likevel slutter jeg meg til den: Å skrive dikt er å utsette seg for fare språklig og eksistensielt, kanskje ikke minst på grunn av alle mytene rundt denne typen virksomhet. Men faren er også reell, for poeten kan komme inn i en tilstand av ambivalens i forhold til det sosiale livet og nærmest bukke under. For hvor befinner han eller hun seg i forhold til samfunnet? Det er som om man som poet er kastet helt ut av det, samtidig som man er like ved roten til de store spørsmålene.
Begrepet “tradisjon” er for meg uvegerlig knyttet til den personlige tilegnelseshistorien, altså de bøkene jeg tidlig kom til å lese og som så å si innviet meg i litteraturen – om jeg da noensinne har blitt innviet. Min erfaring forteller meg at døren til litteraturen og diktet må åpnes hver eneste dag, igjen og igjen.
En måte å skaffe seg en tradisjonslinje på er å orientere seg etter forfattere man på en eller annen måte føler seg i slekt med. Min erfaring er imidlertid at desto mer kjennskap jeg har til en tradisjon, jo umuligere blir det å anvende seg av denne. Eller anvendelsen av den viser seg å være helt uforutsigbar, slik at jeg i mitt eget stoff skriver meg langt bort fra forbildene. Nærmest i avsky har jeg snudd meg bort fra dem. Retningen i min egen skriving er upålitelig og uten forpliktelser overfor noen tradisjon. Jeg forblir en sviker og en troløs.
Men i beste fall kan det gi tillit til egen skriving å ha noen faste forfatterskap å vende tilbake til, enten i aversjon, i bekreftende samkvem eller i avmektig beundring. Å etablere en tradisjon i min egen lesning har vist seg å være umulig - så også det forsøket jeg har gjort her i dag - og en forgjeves aktivitet, stadig tilbakevist av nye forfatterskap som jeg etablerer et forhold til og som forandrer meg, slik at jeg mister sammenhengen av syne. Og igjen står jeg på bar bakke, uten tradisjon og - i øyeblikk av gangen - helt uten kunnskap. Da må jeg stole på min egen intuisjon, min egen livs- og skriveerfaring, til jeg igjen finner ut hva jeg kan bruke alt det jeg har lest til.