Boken gir et lite historisk tilbakeblikk på medisinens historie, både rundt de etiske sidene, kunnskaps og omsorgssidene. Trond Berg Eriksen nevner stadig Hippokrates, den moderne legekunstens far, samt Aristoteles og Platon. Han holder heller ikke skjult den rolle kristendommen har spilt når det kommer til medisin og det å ta vare på de syke og skrøpelige i samfunnet. Forfatteren gir også noen små glimt i hvordan ting til tider gikk galt og hva f.eks. væromslag ble ansett å kunne gjøre med helsen.

Berg Eriksen ser ut til å være ganske positiv, i hvert fall noe nøytral til kristendommen, men når han kanskje er på det mest positive så kan det plutselig se ut som en liten vending til at han kaller Det nye testamentet for myter, samt at han sidestiller en av Jesu lignelser som en myte. Han kan bl.a. nevne slikt som: ”Den kristne mytologien trekker mennesket ut av seg selv og inn i en stor verden. Kristendommens fortellinger og bilder gjorde verden større og mer forunderlig.”(s.190) Hva han nå enn mener med det. Berg Eriksen er også inne i filosofiske, abstrakte og tvetydige tankebaner som gir lite mening for meg som leser, men så kan det plutselig snu og interessante fenomener dukker opp, slik som hans kritikk mot Sigmund Freud. Boken tar også interessant frem hvilke forhold romere og grekere hadde ovenfor de svake og vanskapte i samfunnet, dvs. et rimelig dårlig forhold, der kristendommen kom inn som et friskt og hjelpende pust med menneskeverd i bagasjen. Grekere og romere var heller ikke barmhjertige når det kom til uønskede barn.

I tillegg til å mytologisere det kristne verdensbildet og ha en forkjærlighet for Dantes fortellinger, selv om forfatteren trekker fram de positive sidene ved det kristne verdensbildet med tanke på moral og medisin, kan jeg heller ikke si meg enig i det boken bl.a. formidler om at de aller fleste sykdommer og ulykker rammer blindt. Det kan stemme for dem som ikke har innsikt i hva som forårsaker eller kan forårsake forskjellige sykdommer, men det kommer sjelden som en overraskelse hos dem som er noe belest rundt områder som har med helhetlig helse å gjøre. Det med ulykker kan selvfølgelig noe oftere ramme blindt, spesielt hvis man ikke er forsiktig.

Alt i alt en helt middels bok som kanskje er best egnet for dem med omsorgsyrker, men en bok som kunne vært enda mer spennende, tydeligere og interessant formidlet og skrevet. Boken har heller ikke noen konkrete kildehenvisninger å komme med, så leseren må nesten ta noe med en klype salt, men samtidig er mye av det Berg Eriksen skriver, hans egne betraktninger rundt emnet. Boken blir en slags essaysamling, noe som heller ikke er helt min favorittsjanger. Berg Eriksen er professor i idèhistorie så han kan ha en viss faglig tyngde på flere av områdene han skriver om, men skriveriene kunne vært litt mer forståelig fremstilt. Noen ganger må man stoppe opp og tenke; hva mener han egentlig?