En tidløs klassiker? Det vil jeg ikke si. Hvem har vel ikke hørt om denne historien fra Joseph Conrad, som først ble utgitt i bokform i 1902? Det var kanskje tabu å snakke åpent om utvinningen av elfenben via offentlige medier på den tiden, men mer enn 100 år etterpå, er dette et oppbrukt tema som umulig hever like mange øynebryn som før, og spesielt ikke beskrevet på en tam måte som dette. Boken er riktignok basert løst på egne opplevelser, men det er på ingen måte en spennende eller involverende fortelling, ei heller særlig emosjonelt vekkende.

Conrad mottok kritikk for å være rasist da han beskrev afrikanerne som avhumaniserte og degraderte mennesker nærmest uten språklige evner. Videre hylles han for å beskrive kolonialismen på sitt verste i datidens Kongo, og sies å beskrive europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en sjokkerende måte.

Etter å ha lest denne boken ser jeg ingen tegn på storslagent forfatterskap, ei heller noen sjokkerende fremstilling av kolonialiseringen. Knapt ble det nevnt tilfeller hvor "de hvite" direkte misbrukte eller utnyttet de lokale afrikanerne. I stedet fortelles det en historie gjennom en erindring fra den passive hovedkarakteren, som får jobb på en dampbåt på en elv i Kongo, og som tilegner seg informasjon om en mystisk "Mr. Kurtz" som visstnok stjeler til seg elfenben til skade for selskapet de alle arbeider for. "Mr. Kurtz" er visst en mann av høy sjelelig og spirituell rang, med stor kunnskapsbase og evne til å roe ned mengder av villfarne publikum med stemmen sin alene.

I det hele tatt handler boken om ferden til hovedkarakteren når han skal hente "Mr. Kurtz" ut fra stasjonen hans i jungelen, samt tankene hans langs ferden, og de svært få dialogene han har med "Mr. Kurtz" når de endelig treffes. Jeg ser på dette heller som en smått romantisk fortelling, hvor en mann blir fortryllet av alle ryktene han hører om en myte som venter ham midt inne i skogens mørke hjerte, og anti-klimakset som oppstår når mannen han møter ikke helt lever opp til forventningene hans; selv om han i etterkant kontinuerlig erindrer "Mr. Kurtz" som en nærmest hellig mann, hvor de få samtalene deres stadig ringer i ørene hans, selv år etterpå.

Jeg synes Conrad skriver stokkete og forsøker for hardt å presse et potensielt middels stort hendelsesforløp på noen få boksider. Som f.eks. når det endelig hender litt spenning, og noen setninger senere er mannskapet plutselig utenfor faresonen. Det virker som han hadde en idé å formidle, men i det store og det hele, mye på grunn av skrivestilen hans (stokkete, rotete, forkortet), gikk den tapt og selve resultatet ble en historie om en mann som leter etter en annen mann, hvor begge blir påvirket av jungelens ensomhet og store forskjell fra det travle bylivet; en fortelling om en manns nedbrytning i fremmede omgivelser, myten og ryktene som skapes fra sjalusi og mistro, og en manns skjøre omdømme som ender opp i hendene til de rundt han.

Dette var en fortelling om hvor vanskelig det var for europeerne å jobbe hardt og samarbeide uten mytteri, ikke mye en fortelling om hvordan de påvirket omgivelsene og menneskene de møtte på.

NB: Jeg leste riktignok ikke førsteutgaven, og 2019-versjonen min kan ha blitt påvirket av forlagets "om-oversetting" av tidligere versjoner av Heart of Darkness. Jeg velger å tro at selv om språket kan ha blitt skadet av et forlags gjennomgang og revisjon, så er hovedidéen til Conrad og situasjonene i fortellingen de samme, og anmeldelsen min står.