Boka tar utgangspunkt i okkupasjonen av Skippergata 6, 6b og 8 (det siste huset nevnes ikke, kanskje fordi det var det første "homohuset" i form av et trygt værested for skeive i Norge, og det var ikke like populært blant alle, selv ikke på venstresida). De som arrangerte okkupasjonen (Blindern SU og Ung Mobilisering) hadde imidlertid valgt et bygg som var i så elendig forfatning at de fleste av de sosialt bedrestilte valgte å forlate bygget i løpet av vinteren, som forøvrig var en av de kaldeste i Oslo på 80-tallet, og kun de som ikke hadde noe annet sted å gjøre av seg (gatebarn, fattige gutteprostituerte, sosialklienter uten fast bosted og pønkere som var kastet ut fra andre husokkupasjoner) ble igjen. Da vi skjønte at bygget ikke kom til å holde lenge dannet vi sammen foreningen "Skippergata Idrettslag", som gikk i forhandlinger med Oslo Kommune, ved det daværende Ungdomskontoret. Det vi fikk framforhandlet var en løsning som innebar at vi flyttet ut av byggene frivillig, mot opprettelsen av Straxbo, som sørget for svært billige, alternative boliger (husleien var 150 kr/mnd/pr pers.) til de nærmere 200 husløse som var igjen i bygget, et eget sysselsettingsprosjekt kalt UngJobb for de arbeidsløse blant oss, og opprettelsen av Blitz som et eget, selvstyrt værested for alle unge i byen som ikke fant seg til rette i det tradisjonelle, borgerlige samfunnet. At den senere NRK- og Dagblad-journalisten Knut Houge i boka hevder at vi dermed "solgte revolusjonen" til overmakta får stå for hans regning.