Ferrara, nord-Italia, på midten av 1930-tallet. Dr Fadigati, en aldrende øre-nese-halsspesialist, opprinnelig fra Venezia, har siden han kom til Ferrara år tidligere, vært godt likt av stedets innbyggere. Hovedsakelig fordi han er en dedikert lege som fra klokka ni om morgenen til sent på ettermiddagen deler tiden sin mellom det lokale sykehuset og privatklinikken i sentrum av byen, men delvis også fordi han, med sitt ungkarsliv og sine mystiske utflukter til Bologna, gir innbyggerne enda en grunn til å drive med favoritthobbyen; spekulasjon og ryktemakeri.

At de, tross at legen har bodd årevis i byen, ikke vet så mye om ham, stopper dem ikke. De vet nok, mener de.

De vet f.eks. at han hører på Bach, Mozart og Wagner til sent på natta. De vet at han pleier å dra til Bologna for å se opera og de vet at han har et mistenkelig nært forhold til en politikonstabel, senere en dørvakt ved rådhuset og enda flere andre. De vet også at han ikke har forsøkt å forføre noen av Ferraras kvinner, enda flere av dem mer enn gjerne ønsker å bli forført av ham. Konklusjonen er like enkel som den er farlig; Dr Fadigati er sodomist.

Det er ikke bare de voksne og gamle som er nysgjerrig på Dr Fadigatis privatliv. Også de unge lar seg både fascinere, forundre og forarge. Fortelleren, en ung mann i begynnelsen av tjueårene er en av dem.
Hans venner, jusstudenten Nino Bottecchiari og Vittorio Molon-den eneste med en familie som ikke kommer fra Ferrara, blir også involvert i forsøket på å avdekke Dr Fadigatis mål med sine utflukter til Bologna.

Også med er en fjerde ung mann, en med langt mer beregnende hensikter.

Dr Fadigati er selvfølgelig homofil. I et konservativt samfunn styrt av hardhendte fascisteri, er ikke det akkurat en atferd som blir møtt med silkehansker. Men mer enn fascistene, er det noe annet som truer med å forråde Fadigati; hans naivitet.

«Gullbrillene» er ikke verdt å lese fordi den handler om en homofil mann i mellomkrigsårene, heller ikke fordi den på en utsøkt enkel måte fanger livet på den italienske provinsen i disse årene, ikke en gang fordi den er beundringsverdig usentimental, men fordi språket og stemmen som bærer historien er magisk.

Vanligvis er språket ikke det som vinner meg over. Og hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke jeg ville skrytt av boka om det var det eneste boka hadde å fare med. Heldigvis er det ikke slik. I hjertet av boka, er en god, dramatisk og interessant historie. Språket tjener denne historien på en god måte.

Hvis du ser etter en historie med hjerte, som også snakker til hodet, anbefaler jeg deg å lese Giorgio Bassanis «Gullbrillene». Du vil ikke angre på det.