Gudrun var Nobel-prisvinneren Johannes V. Jensens siste roman utgitt 1936 og utgitt på norsk i 1951. I motsetning til hans mest berømte bøker er dette en historie lagt til samtidens København på 1930-tallet. Mens den internasjonale situasjonen virker truende, framstiller Jensen forholdene i Danmark som nærmest idylliske. Fra bondelandet flytter folk som i løpet av en generasjon eller to gjør spranget opp i middelklassen gjennom nøysomhet og stå-på vilje.

Hovedpersonen Gudrun Christensen er et fremragende eksempel på dette. En person som på ingen måte lar seg kue av omstendighetene, som seksuell trakassering, men lar seg virvle inn i «den store malstrømmen som mannfolkenes verden består av» (s. 76). I det hele tatt viser forfatteren så stor beundring for sin 22-årige hovedperson at det til tider kan virke latterlig, som når hun på kort varsel skal være midtpunktet i et herreselskap i London. Gudrun satser sparepengene sine på utdanning for sin barndomsvenn Manne for «å få en mann slik som hun ville ha ham.»

Etter å ha lest en rekke bøker av kvinnelige forfatter om kvinner som synes å stampe med livene sine, er dette en avveksling verdt å ha med seg og kanskje ikke så urealistisk som Jensens optimisme legger opp til. For øvrig gir boka en artig skildring av København på 1930-tallet med havet av syklister til og fra jobb langs hovedgatene. Vi får også oppleve en tilsynelatende risikofylt reise med passasjerfly fra Københaven til London og dristige kjøreturer med strømlinjeformete nye biler. Moderne tider er ikke som de var. Oversettelsen er ved Inger Hagerup.