"Jeg husker da jeg møtte Jesus for første gang, jeg var elleve. Det var ved det store treet. Jeg så Ham. Han hadde trenchcoat og hatt. Da han så meg, løftet han på hatten, nikket, og så forsvant han blant buskene. Jeg gikk tilbake flere ganger, men det var bare den ene gangen han var der. Da jeg fortalte det til Suss i gruppen, spurte hun hva jeg gjorde der, i skogen. Jeg svarte at jeg gikk dit iblant for å tenke og lytte til stillheten. Det syntes Suss var veldig rart." Gud er glad i Norge

Hver gang jeg plukker opp en bok om religiøsitet og religiøse mennesker, forventer jeg nesten instinktivt at boka a) skal pisse på religion og religiøse mennesker og 2) ikke makter å formidle hvorfor så mange mennesker, inkludert undertegnede, har et så sterkt forhold til religion og bruker sin tro som et moralsk fundament.

Jeg får som vanlig rett. Ikke fordi jeg er forutseende, men fordi så mange av de som skriver om litterært om religion og religiøse mennesker, har en agenda som styrer pennen. De skriver om karakterer som kan tale for dem, i stedet for karakterer som taler for seg selv. De lager karikaturer av mennesker med tro, busemenn som enkelt kan jages bort med forfatterens «allvitende» og selvrettferdige penn.

Resultatet er zomby-bøker; de er døde som f***, men lever fordi de er til. Bøker som taler til de omvendte (inkludert sekulære kritikere), men som aldri besitter et hjerte som kan gi uttrykk for troens mirakel.
.
Per Andrea Perssons «Gud er glad i Norge», en samling på fjorten noveller som kretser rundt religiøse miljøer, er annerledes. Men ikke på en god måte. Hovedproblemet er samlingens korthet. Novellesamlingen er bare på nittitosider. Jeg sier ikke at det er umulig å skrive korte gode noveller, bare at Perssons fjorten forsøk verken utviklet seg til noe.

Samlingens andre problem er at den (som forventet) fremstiller sine religiøse karakterer som hallusinerende og skrullete noksagter, i tillegg til å lide av forfølgelsesvanvidd. De ser Jesus i trenchcoat, tror noen forgifter dem via vannet og er eks-dyreplagere som nå forkynner frelse.

For det det er verdt fikk boka gode anmeldelser da den kom ut i 2007. Selv fant jeg ikke én eneste novelle som talte til meg, berørte meg, eller fikk meg til å tro at det her var noen som hadde noe å si meg.

Styr unna.