Et grotesk sammensurium av tekster i ulike sjangre og formater med ulik stil og innhold. Hagerup prøver visstnok med dette å "diskutere forholdet mellom litteraturen og det monstrøse". Noenlunde ambisiøst, men i utgangspunktet spennende. Han begynner i så fall med å greie ut om begrepet "monster". Så tar han for seg zombologien (altså studiet av zombier). Det mest interessante ved boken er disse innledende tekstene om monstre og zombier, og det var hovedgrunnen til at jeg ville lese den; det er nesten ingen norske forfattere som har skrevet noe om zombier tidligere, og da måtte jeg bare undersøke hva han hadde å si. Enda færre har skrevet om Lovecraft, så jeg satte stor pris på at Hagerup – om en kort – skrev om han. Siden jeg har lest flere bøker tidligere som kun handler om zombier, var det ikke mye nytt for meg å hente der, men han introduserer i det minste zombologien på en konsis og lettfattet måte.

Dessuten strør han på med noen interessante betraktninger av det monstrøse i form av dikt/prosadikt, sitater og lignende korte uttrykk. Det syns jeg var gøy. Spesielt diktet som handler om, og som er utformet som et sammenvokst tvillingpar, imponerte meg. Dessuten var essayet om monstre godt undersøkt, godt forklart, lærerikt og fascinerende. Han forteller om teratologi (vitenskapen om genetiske avvik) og belyser monstret fra flere sider, både fra historisk, sosiologisk, psykologisk, moralsk, biologisk og filosofisk perspektiv. De to temaene blir behandlet såpass godt at jeg velger å beholde boken slik at jeg kan lese de første tekstene igjen. Men de var dessverre også det eneste jeg likte her. Alt annet som plutselig handler om leserbrev, litteraturkritikk, kurbitsmalere i Falun, kjønn, Gud, Moby Dick osv. er bare uleselig vrøvl. Hvorfor så mange fotnoter og digresjoner og fraværet av logiske slutninger? Og hva var greia med det tyskskrevne diktet om Hitler? Bevare meg vel!

Jeg har ikke lest noe annet av Hagerup tidligere, men ser at han har vært forfatter, oversetter og kritiker i mange år. Før jeg har lest noe annet av han, kan jeg jo ikke uten videre betvile at han er en kløktig kar med evne til å si noe meningsfullt og til å fortelle gode historier, men her har han av eller annen grunn fått lov til å utgi en tilfeldig bunke skriblerier blant alle de uferdige, utydelige og rotete kladdearkene i det dypeste og mest muggbefengte delen av loftet sitt. Hele boken fremstår for meg som en slags overtenkende og pretensiøs litterær søppelfylling i direkte avsporing av fornuft og innsikt.

Hagerup lykkes derfor, kanskje, i sin søken etter "en form for disproporsjon", for boken er forvirrende og provoserende i sin formløshet, retningsløshet og uforutsigbarhet. Sammensuriet må i all henseende kunne sies å være et monster i seg selv - det som han innledningsvis definerer slik:

monsterets form er uhørt, sjokkerende, forbløffende – et brudd mot de
godtatte morfologiske eller etiske kategoriene […] noe utenkelig, som
allikevel finnes; noe vi (føler at vi) ikke burde være i stand til å
se; noe som på ingen måte gjør rede for seg (17)