Etter 300 leste sider, står det fortsatt 500 uleste igjen. Likevel vil jeg anbefale Barzuns storverk til dem som interesserer seg for vestlig kulturhistorie. Barzun er vettug, vittig og pedagogisk uten å være pedantisk. Han lar tidens personligheter komme til orde gjennom godt utvalgte sitater. Han bryter flere ganger den kronologiske framstillingen med tidsbilder fra Madrid, London og andre byer. Eller ved plutselig å ta for seg middelalderen etter flere kapitler om senrenessansen. Han serverer sterke påstander som at feminister har ignorert mektige kvinner på 1500-tallet fordi de oppførte seg for mye som menn. Han trekker gjerne linjer fram til nåtiden hvis det kan gi oss innsikt i fortiden.

Bare noen få ganger får framstillingen form av pliktløp, det vil si stoff som er tatt med for å oppfylle et eller annet pensumkrav. Selv om Barzun påstår å dekke hele området vest for Tyrkia og Russland, ignorerer han i praksis det meste av Øst-Europa, Skandinavia og Portugal. Men pytt, pytt, Norge lå trygt i bakevja i det mest av dette tidsrommet.

Til sammenligning har jeg lest deler av den nå gamle europeiske kulturhistorien til Hartvig Frisch. Den legger større vekt på økonomisk, militær og politisk historie. Den virker dessuten knastørr og foreldet i forhold til Barzuns entusiastiske framstilling av kulturens utvikling fra 1500 til i dag. Begge bøker lider riktignok av at forfatterne ramser opp navn på en mengde personligheter uten at vi får særlig peiling på hva de egentlig står for.