Hva gjør jeg med min sjel, så ikke den
skal røre din? Kan den beveges til
å søke mot en annen lykkebringer?
Jeg ville gjerne føre den dit hen
hvor bare den og mørket sammenklinger,
et fremmed, stille sted som ikke vil
vibrere med når dine dybder svinger.
Men alt som skjer oss, stanser fluktforsøk,
og samler oss, som når et buestrøk
av skilte strenger trekker ut én klang.
På hvilken fiolin er vi stemt?
Hvem spiller oss - på hvilket instrument?
O skjønne sang.

(Rainer Maria Rilke: Kjærlighetssang / Gjendiktning: André Bjerke)

Du kjære skog! Jeg søkte daglig ro
hos deg i mine dystre ungdomsdager;
til deg alene kunne jeg betro
min drømte lykke, mine sanne klager.

Du tilfluktssted, jeg søker atter nu
ditt hav av trær: Min sjel skal de beskytte.
Jeg gir deg ordet, skog. Så tal da du!
Min fryd, min sorg forstummer. Jeg vil lytte.

(Conrad Ferdinand Meyer: Så Tal da Du!

Menneskesjelen
ligner vannet;
fra himmelen kommer det,
mot himmelen stiger det,
og atter nedad
mot jorden må det
i evig veksling.

(...fra Goethe's Åndenes Sang over Vannene)

Jeg har selv tidligere kritisert at lyrikere forandrer på sine vers i nye utgaver, og det er et standpunkt jeg fastholder: et dikt er en engangsforeteelse, og bør være beskyttet også mot sin opphavsmann. Men med en gjendiktning stiller det seg anderledes; der er det en annen dikters verk, skrevet på et annet sprog, man har å ta hensyn til. Og ved en nyutgivelse har gjendikteren ikke bare kunstnerisk rett, men også kunstnerisk plikt til å bestrebe seg på en forbedring av sin tekst.

Alltid på ny, skjønt vi kjenner elskovens landskap
og den lille kirkegård med det klagende navn
og den fryktelig tause kløft, hvor alle veier
ender: alltid på ny går vi parvis ut
under de gamle trær og legger oss alltid på ny
ned mellom blomstene - foran den dype himmel.

(Rilke's Alltid på Ny)