Det 17. århundre regnes som en storhetstid for fransk kultur. Særlig under Ludvig 14's regjering øvet Frankrike sterk innflytelse på filosofi og litteratur, kunst og arkitektur over hele Europa. Ikke minst er perioden kjent for sine strenge prinsipper for hva som er god diktning. Men diskusjonene som ledet frem mot disse prinsippene, hadde gått for seg i generasjonen før, under en annen markant fransk statsmann: Ludvig 13's førsteminister kardinalen av Richelieu. Han hadde arbeidet målbevisst for at samtidens diktere skulle spre holdninger som ville samle nasjonen og styrke Frankrikes prestisje i utlandet.
I denne boken finner man noen av de viktigste franske skrifter fra denne periode om teaterets teori. Mange av de litterære prinsipper som ble diskutert på denne tiden, var hentet fra antikken og i særlig grad fra Aristoteles' "Poetikk". Derfor rommer tekstene som her er oversatt, interessante og undertiden også overraskende tolkninger av dette skriftet som har hatt så stor innflytelse på europeisk litteratur. Blant de spørsmål som blir drøftet, kan nevnes: I hvilken grad skal dikteren ta sikte på å være mest mulig original, i hvilken grad skal han videreføre tradisjoner og lære av sine forgjengere? Skal hans verk så entydig som mulig fortelle om virkeligheten, eller skal det tale til fantasien og utfordre lesernes medskapende evne? Skal dikteren i første rekke være til nytte for det fellesskap han tilhører, eller skal han kjempe mot å bli utnyttet av andre krefter i samfunnet?
Men langt fra alle i Frankrike støttet det syn på litteraturen som slo igjennom i årene mellom 1630 og 1660. Også dette blir belyst i boken - ved et angrepsskrift mot teateret fra en av tidens mest toneangivende teologer.

Boken utkommer i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.