Delaney faller gjennom isen. Det tar hele 11 minutter før de klarer å få dratt henne opp derifra, men da er det for sent. Hun er død. Eller, vent, hun er visst ikke det. Hun burde ha vært det, men i steden har hun havnet i vegetativ tilstand i koma, og kommer aldri til å våkne fra den. Legene vet at det ikke er noe håp for henne. Så våkner hun plutselig allikevel, mot alle mulige forklaringer og forventninger. Som et vandrende medisinsk vidunder kommer hun seg helt igjen, til tross for at MRI-en viser at hun burde hatt betydelig, hemmende hjerneskade.

Selv om hun tilsynelatende blir frisk, er det noe som ikke stemmer. Hun trekkes mot døende mennesker. Eller er det kanskje sånn at hun trekkes mot mennesker og på en eller annen måte tar livet av dem? Noe galt er det i allefall. Og når forholdet til bestevennen Decker begynner å bli anspent samtidig som at Delaneys mor sliter med å tilpasse seg livet med en datter som oppfører seg merkelig, er det ikke bare-bare å være Delaney.

Heldigvis finner hun tonen med Troy, en fyr hun stadig treffer på. Det viser seg raskt at han har de samme evnene som Delaney: De trekkes begge mot død. Men er de egentlig så like som Delaney først tror?

First things first – jeg synes det var noe merksnodig vakkert med at boka started med en taus og iskald drukningsdød. Usikker på hvorfor, må være noe med det vakre, kalde landskapet og hvor nådeløs naturen kan være midt i stillheten. Jeg kunne levende se for meg Decker som med gru ser bestevenninnen som han etterlot lenger bak seg falle igjennom isen, og jeg kunne levende se for meg hvordan han måtte føle det. Så bare så vi har dette på det rene: boka startet knallsterkt. Resten bleknet litt i forhold.

Jeg har i utgangspunktet lite tålmodighet for klisjéaktige trekantdramaer i bøker, det må jeg bare innrømme. Og jo flere jeg leser om, jo mer lei blir jeg. Dessverre er det veldig mye som tyder på at det faktisk er helt obligatorisk i young adult-bøker skrevet av kvinner. Hvorfor er det sånn? Burde jeg som ung kvinne være storfornøyd med disse trekantdramaene? Er det meg det er noe galt med? For jeg sier det rett ut: her foretrekker jeg mannlige forfattere. De ser ikke ut til å ha dette behovet for å skrive inn sånt, og de gangene de gjør det, skrives det stort sett på en langt mindre klissete måte enn det kvinner presterer.

Men jeg vil allikevel påpeke at jeg opplevde dette trekantdramaet som mindre dominerende enn i de andre jeg har lest. Dynamikken er også litt annerledes, der mr perfect 1 faktisk ikke bare sitter rundt og sipper mens heltinnen sikler på mr perfect 2. Pluss for noe mer tiltaksvilje hos mannlig motpart. Minus for at guttene er pappfigurer uten like (en badboy, og en barndomsvenn).

Delaney var, som de andre paranormal-heltinnene jeg har lest om, tidvis irriterende (dog mindre enn de andre jeg har vært borti). Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var, men det var et eller annet med henne som gjorde at vi aldri helt kom på bølgelengde. Mulig det er at jeg synes nysgjerrigheten hennes distribueres litt merkelig. Hun er ei smart jente, hvorfor søker hun ikke mer på nettet? Hvorfor er hun ikke mer nysgjerrig på hva tilstanden hennes kan være? Hvorfor hviler hun fullstendig på Troy, som hun i utgangspunktet vet lite om? Jeg vil allikevel berømme forfatteren for at denne heltinnen faktisk har mål i livet – hun jobber hardt på skolen og er ikke av den typen som blir forvandlet til en formelig klump med leire når en kjekk gutt dukker opp. Jeg opplevde også at moren hennes knekker under presset litt vel fort og litt vel voldsomt. Karakterutviklingen er generelt litt uklar.

Språklig er den helt grei. Ikke noe å klage på, men heller ikke noe særlig å juble over. Plottet i seg selv kunne ha vært spennende, men det var det stort sett ikke, med et par unntak. Pluss for at dette er mer et medisinsk mysterium enn noe rent paranormalt. Jeg forstod ikke alle valgene til Delaney, jeg hadde liten forståelse for morens manglende sympati for datteren som slet (hun overlevde tross alt en hendelse som skulle ha drept henne!), og jeg blir som sagt matt av trekantdramaer. Men jeg ser at den har en haug av 5-stjernere på goodreads, så det kan muligens konkluderes med at det er leseren det er noe galt med, ikke boka. Jeg får meg ikke helt til å like den sjangeren, selv om jeg prøver.

Les hele omtalen på bloggen min.