Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken er en samling korte tekster skrevet over en lang periode. De ble utgitt første gang i 1936, etter påtrykk fra venner. Tanken var å gjøre Musil mer tilgjengelig for folk.
Omtale fra forlaget
Boken er en samling korte tekster skrevet over en lang periode. De ble utgitt første gang i 1936, etter påtrykk fra venner. Tanken var å gjøre Musil mer tilgjengelig for folk.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788256011513
EAN 9788256011513
Genre Personlige beretninger Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Første del med tittelen «Bilder» omfatter fortellinger av det underfundige slaget, men også gode karakterbeskrivelser. Annen del, «Ublide betraktninger,» består av midt-i-blinken essays om kunst, litteratur og forstvesen (!). Særlig treffende er kapitlet om minnesmerker, som vi glemmer og overser omtrent med én gang de blir satt opp. Musils betraktninger om kitsch, turisme, populærforfattere og gjennomsivilisert natur er også verdt å få med seg. Tredje del, «Historier som ikke er det,» inneholder en glitrende satire om mannssjåvinismens siste krampetrekninger ca. 1927.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKlokken blir seks den første november.
Gud har vekket meg. Jeg er skutt opp av søvnen. Jeg hadde overhodet ingen annen grunn til å våkne. Jeg er blitt revet løs som et blad av en bok. Månesigden ligger mykt som et gyllent øyebryn på nattens blå blad.
Quantus var forbløffet. Og hans siste, skjønt ennå forutinntatte refleksjon, idet han gikk ut, var denne: «Hvorfor plager nydelige mannshoder seg med helt unyttige tanker?!»
Denne fremskrittsfølelsen er ikke behagelig. Den minner i verste fall om en drøm hvor man sitter på en hest og ikke kan stige av, fordi den aldri står stille. Man ville gjerne glede seg over fremskrittet, hvis det bare hadde en ende. Man ville gjerne kunne stoppe opp et øyeblikk og fra sin høye hest si til fortiden: Se hvor jeg er nå! Men før man får sukk for seg, går den skremmende utvikling videre, og når man har vært ute for dette noen ganger, begynner man å føle seg ille til mote med fire fremmede ben under buken, som ufortrødent beveger seg fremover.
Og likevel, hvor villig følger vi oppi alt dette lederne, som egentlig selv bare flykter i teten, og hvilken lykke griner oss i møte fra speilet, når vi blir akseptert og ser ut som alle andre, og alle ser annerledes ut enn i går! Hva skal alt dette være til?! Kanskke frykter vi med rette at vår karakter kunne drysse fra hverandre som et pulver, hvis vi ikke puttet den i et offentlig godkjent kremmerhus?