I den floden som er av intetsigende nyheter og bøker, og med bakgrunn i min interesse for foto og historie, måtte jeg kjøpe boken til Sveinulf Hegstad: Fotohistorier fra Nord-Norge. Jeg påstår at du ikke må ha røtter i Nord-Norge for å finne den verdt å lese.

Fra bokens forord:

*«Fotohistoriene er tidsvindu med mennesker i sentrum. Det å være menneske og kunne føle glede, sorg, sinne og kjærlighet er uavhengig av tid og sted. Men livet vårt blir likevel påvirket av hvor og når vi har levd. De særegne livsvilkårene nordpå har derfor stått i sentrum for valg av foto og dermed for utvalget av historier. Temaene det knyttes an til, er mange sosiale endringer, etnisitet, krigen, humor og døden – foruten også gleden ved livet. Området fotohistoriene er hentet fra, strekker seg fra Helgeland til Varanger, fra Svalbard og Ishavet til det grenseløse samfunnet samene har vært en del av i århundrer. Selv om landsdelen av mange betraktes mer som en symbolsk enn en reell enhet, er det et stort register av erfaringer, assosiasjoner og følelser som kan knytte menneskene i området sammen.»*

Fra innledningen:

«De fleste fotografier vi massivt bombarderes med, kan vi forholde oss likegyldige til. Det er når man kommer tett på mennesker – også i møter med de som for lengst har gått bort – at bildene kan gripe oss som betraktere. Men fotografiene gir oss like vel bare et innblikk i livet deres; vi kan aldri fullt ut forstå situasjonene de inngikk i, eller i særlig grad vite hva de tenkte og følte. Da er det bare nysgjerrigheten overfor andre som gjenstår. Vi vil alltid undres over menneskene – blikkene – vi møter. Den følelsen vil aldri fortape seg. «

I boken er det 100 bilder med tekst, noen av tekstene er korte, andre er lengre. Og teksten er oversatt til engelsk. Derfor er det en fin gavebok til slektninger som en gang bodde i Norge.

En fotohistorie er om Betty og Aagot:

«Betty (t.v.) og Aagot Mack ble født i 1885 i Tromsø med Mack, Giæver og Holmboe i slektsporteføljen – kjøpmenn og embetsmenn i generasjoner. Tvillingsøstrene som var nært knyttet til hverandre, fikk helt ulike livsløp. Betty gikk telegrafskolen og ble ansatt som telegrafistinne i Kristiania. Hun giftet seg, og senere i livet tok hun opp yrket og hadde en stilling for telegrafstyret til hun var 80 år. Aagot forble ugift. Etter pasientopphold på Vår Frue Hospital i hovedstaden, konverterte hun til katolisismen. Brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave. Tvillingenes liv ble preget av to århundrer, men på ulikt vis. Aagots håndarbeid innenfor hjemmets rammer videreførte 1800-tallets sosiale norm for kvinner av borgerskapet – Betty grep det nye århundrets muligheter for at også kvinner kunne få utdannelse og et yrke.»

Noen bilder er om datidens kjendiser. Men det er ikke bilder, som i dag, av kjendiser som flusher puppene sine for å beholde sin posisjon som kjendis. Eller dagligdagse hendelser i livet til kjendiser som som er kjendiser fordi de har vært gift med en kjendis.

En av datidens kjendiser som er omtalt i boken er flypioneren Gidsken Jakobsen. Hvorfor har ikke NRK laget radioprogram om Gidsken Jacobsen som de har gjort her om Amelia Earhart. Gidsken Jacobsen var helt ukjent for meg. Men det kan hun jo ikke ha være; hun er (har vært?) halehelt på flyene til Norwegian.