Falne mennesker, sier vi... Og hva er falne mennesker for noe? Først og fremst mennesker, det samme ben, blod, det samme kjøtt og de samme nervene som hos oss. Vi hører det dag ut og dag inn i århundrer. Og vi hører på og...det er så pokkers tåpelig alt sammen. I grunnen er vi selv falne, og kanskje til og med meget dypt falne... i en avgrunn av all slags selvgodhet og tro på at nervene våre og hjernen vår står langt over nervene og hjernen hos mennesker som bare er mindre listige enn oss, som ikke er så flinke til å late som om de er gode, som vi er det....

En lang sammenklemt skalle med utstående, store ører, et gult, apatisk ansikt med rød bust på kinnbenene og en spiss hake, melankolske stirrende urørlige øyne, en lang nese, en hengende underleppe og en stor halvåpen munn. Halsen var også lang og full av knudrete årer, skuldrene hang ned, brystet var innsunket, maven stakk ut som en svanger kvinne, venstre arm var tydelig kortere enn høyre og beina krumme som hjul.
Lua var for stor, og for at den ikke skulle krype ned over øynene ble den hengt på den venstre side av det lange hodet og ble holdt på plass av øret og av de tykke, gulaktige håret som var så fullt av støv og skitt at det var som filt. Skjorta var full av lapper og hang og slang på den stygge kroppen på en særlig sjuskete måte, buksene var for vide for de magre, tynne beina, forklutene var fillete, halmskoene nedtråtte.
Her har dere et nøyaktig portrett av Vanka Masin, snekkeren fra Vjatka.