En natt

Det er natt
det er
stummende mørkt

bortsett fra
frontlysene
våre egne

og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet

vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene

mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet

forsvinner
som ubestemmelige
minner

Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:

En morgen

Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.

Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.

I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet

«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:
«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»

Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.

Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.

Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:

Fretex
Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.

Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak.

Omtale kopier fra et blogginnlegg - link