Idet jeg legger fra meg Folketelling, er jeg overrasket over hvor vemodig det er å være ferdig med den - å ikke lenger kunne oppleve den for første gang. Hvorfor det?

Helheten er oversiktlig nok: Vi går gjennom fortellerens liv (som også er forfatterens liv: i et intervju med Samtiden kaller han den en selvbiografi i diktform), hvor en del viktige hendelser, tanker og følelser fra fortellerens liv tas opp til behandling, fra tidlig barndom til han selv er blitt far. Ja, og menneskene han har møtt, berørt, og blitt berørt av - derav samlingens tittel, og linjene:

det var ikke mitt liv som var avbildet
men livet til alle rundt meg
og jeg kunne se mitt eget i dem

Språket og den særegne rytmen gjør samlingen suggerende - den var rett og slett vanskelig å legge fra seg. Bare noen sider til! ... I tillegg er diktene enkle å forstå på det konkrete planet. Alt dette gjør at lesingen ikke stopper opp selv om man her og der støter på enkelte bilder og talemåter som for meg er vanskelige. Sagt på en annen måte: Det er en samling som kan leses enkelt og overfladisk, men som samtidig inviterer til nærlesing og refleksjon for den som vil gjøre mer enn bare å følge en fortelling fra A til Å.

Et av kjennetegnene på en god diktsamling, er at man ikke er ferdig med den etter første gjennomlesing. Vel, jeg kommer definitivt til å ta fram Folketelling igjen for å bore dypere. Dette var bra greier.

Og vemodigheten jeg følte da jeg la den fra meg? Vel, vi ledes gjennom et liv av en vár og åpen forteller, og det ligger i sjangerens og temaets natur at vi skal pirke borti noen ømme punkter. Nok til å gi lesingen et strøk av patos og deltagelse, men aldri så man er redd for at de fine følelsene skal gå over i føleri. På samme måte er samlingen forståelig og - for sjangeren - lettlest, men uten å gli over i en altfor naiv stil. Her tror jeg mange ville trådt feil, så kudos til Midré for å holde seg på både den ene og den andre matta.