Løvtrærne gulnet og rødmet inne i den mørkegrønne granskogen.

Idag regnet det. Ikke iltert og stridt. Men duskregnet hang som en grå tone over elva og bygdene. Dråpene var ikke til å kjenne på huden, men våte ble de likevel mens de rotet i åkeren.

Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk og uangripelig.

Men det var lite mat i det. Det var liksom mer vitenskapelig mat, omtrent som cellulose for kua, istedenfor grønt, saftig gras. Kua kunne saktens holde liv i seg med cellulose. Men det var mer nytelse og glede ved å ete kløver.

Den gamle ga oss et eple å smake på en gang i mellom. Men Stene tar et eple opp av lomma og beskriver hvor rødt det er, hvor friskt det er og hvor saftig det er, fasongen på det, stilken og kjernehuset. Når han vel er ferdig med beskrivelsen, putter han det i lomma igjen. Det er ingen som får smake om det er sant.