Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.