Jeg og du

Kanskje vi fødes og fødes
i nye og atter nye liv
til vi til slutt har vært alle mennesker

Alt som jeg nu er
har en eller annen vært før meg
Alt som andre er
skal jeg også en gang få gjennomleve

Likevel er det hver gang
bare jeg som kan være jeg
og bare du som kan være du
Det er i vissheten om dette
at jeg elsker deg

Kjærlighet, bare kjærlighet

Evig din, roper de elskende til hverandre
For kjærligheten er en drift mot det umulige
som gjør dem nesten umulige for hverandre

Evighet, roper kjærligheten i de elskende
Kjærlighet, svarer evigheten
Kjærligheten, bare kjærligheten...

Skjulesteder

Det er kjærtegn, ja kyss
som sier alt, alt det munnen
selv ikke sier. Det er berøringer
som følger minnenes spor gjennom oss
lik vinddrag gjennom trær

Du stryker henne, tilfeldig
over huden og hun skjelver, så lett
som om du river opp et gammelt savn
eller rører ved en glede hun har glemt

Kjærtegn leter i oss
etter det vi er mest redd for
Og plutselig er det en som rører
selve skjulestedet der en barndom
er gjemt bort

Barndommen, alltid ...

Barndommen, alltid
i motsatt retning av tiden
lik en bår som glir oppover en flod
for å trenge inn i det mørknende landet
der lys etter lys slukner langs breddene
En båt, med baugen som et syn
svimlende løftet opp over vannspeilet
splitter den sitt eget bilde
Og med kjølvannsstripen
langsomt lukket etter seg
som en stum, kald, unevnelig sorg
ved navnet glemsel

Leken

Husker du, vi presset øret forsiktig
mot skinnegangen og hørte det svake dirret
av tog langt langt borte ... En dyp, fjern lyd
lik et varsel om noe stort som skulle komme
Og det gjaldt å bli liggende lengst mulig
Men som på et gitt signal, og alle omtrent
samtidig — sprang vi opp og vi så vognene
dundre forbi, minst tyve i tallet, svimlende
som om selve tiden raste gjennom øyeblikket
med en hel horisont på slep ... Lek eller alvor
Vi så på hverandre, lo og ropte gjennom larmen
Og etterpå stod vi, lamslåtte, av stillheten
som var det døden selv vi hadde sett passere