Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel tror jeg denne boka vil kunne få en viss leserskare; ung kvinne, storby, noen aparte karakterer, noe sukkersøtt, noe bittert, noe glamorøst, noen rikfolk, noe skittent, noe pirrende. Virker velkjent?
Joda, og legg så til en avrunding som sannsynligvis er ment å skulle sjokkere litt i tillegg. Da skulle det meste være i boks?
Vel, avslutningen fikk meg ikke ut av hvilepulsmodus, jeg leet ikke nevneverdig på øyenbrynene og hev slett ikke etter pusten. I tilfelle måtte det være av lettelse over å være ferdig.

Sorry for å si det, men dette er ikke en thriller. Hele omtalen min kan du lese her. Linken fører til min bokblogg.

Har du noe å skjule?

En tidlig morgen sniker Emily Coleman seg ut av sitt eget hjem mens mann og sønn fremdeles sover. Hun reiser i all hemmelighet med tog fra Manchester til London for å starte et helt nytt liv med ny identitet. Det er vanskelig å reise fra sin egen familie uten at de vet noe som helst, men det må gjøres. Hvorfor reiser hun fra alle og alt hun er glad i? Man bytter vel ikke identitet uten grunn?

Litt provoserende
Tenk å bare forlate det man har og bryte all kontakt med de du har i livet, starte et nytt liv et annet sted som om det var helt normalt. Hva er hensikten med det? Hadde du vært sterk nok til å gjøre det? Hva er det som driver mennesker vekk og lage et forsvinningsnummer? Mange spørsmål oppstår rundt det, for av og til er det uforståelig. Da må man selvfølgelig ha en virkelig god grunn. Det er ikke bare å forlate alt man har, bryte all kontakt med de man er glad i, og bare forstette livet som om ingenting spesielt har hendt. På et eller annet punkt må man da i hvert fall føle savn og anger? Det gjør Emily når hun lever livet med sitt nye navn, Cat. Selv om savnet etter hennes mann og sønn dukker opp underveis i perioder, fortrenger hun det og fortsetter å leve i sin nye tilværelse med nye venner og ny jobb. Det er kanskje "lett" å bytte identitet og starte en annen tilværelse, men hva med minnene? Det er ikke bare, bare å slette minner. Det virker som at Emily hadde et bra liv før hun erstattet det med et annet, og at hun har etablert seg godt,og gjort mange fornuftige valg. Hvorfor tar hun da dette drastiske valget? Man trenger vil ikke å flykte når man gjør det bra og har sine nærmeste rundt seg? Det er nesten provoserende. Hvorfor flykte når man egentlig har det bra? Det er ikke normalt.

Tvillingsøstre som natt og dag
I boka blir man fraktet mye frem og tilbake fra forskjellige tidsperioder i Emilys liv. Hun vokste opp med en tvillingsøster som var helt ulik henne, i hvert fall når det gjelder væremåte. Emily var den skjønne, rolige og fornuftige, mens tvillingsøsteren var utspekulert, sjalu og hadde mørke personlighetstrekk. Vi får et innblikk i foreldrene deres som har sine styrker og svakheter. Emily gir også innblikk i hvordan hun møtte hennes mann, Ben. Selv om det hopper veldig mye frem og tilbake i handlingen, er det gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det veksles også på perspektivene mellom Emily og noen andre.

Denne thrilleren bygger seg sakte, men sikkert opp til "overraskende" vri, som hverken er overraskende eller når opp til store høyder. Den bare blander seg inn med mange av dagens thrillere som ikke klarer helt å nå klimaks. De blir for like og har det vanskelig for å skille seg ut som før i tiden virker det som. Det tar også veldig lang tid før noe i det hele tatt skjer for både tilbakeblikkene fra Emilys tidligere liv og hvordan hun starter sitt nye liv, er heller ikke spesielt medrivende. Jeg har ingenting i mot sakte handlinger og sakte prosesser i bøker, jeg foretrekker det fremfor at det skjer noe absolutt hele tiden, men likevel føles det meste av teksten dødt. Det er på en måte det samme tonefallet hele veien. Det er lite som engasjerer. Til og med persongalleriet er veldig livløst.

Ett skritt for langt er ikke en av de store thrillerne og heller ikke en av de som overrakser, dessverre. Denne thrilleren ble for tynn, for vanlig og passer best som lett underholdning selv om boka i seg selv er veldig melankolsk.

PS: Denne norske utgaven skulle egentlig utgis høsten 2017, men er utsatt på ubestemt tid av ukjent grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla