Ingen tvil om hva som er hovedkonklusjonen i denne framstillingen av Norges innsats i Afghanistan. Allerede tittelen forteller at det viktigste for skiftende norske regjeringer var å vise sin lojalitet og støtte til vår viktigste allierte, USA. På andre områder var resultatene beskjedne eller knapt målbare. Rapporten inneholder viktig stoff og er grundig dokumentert, men spesielt i innledningen (!) er språket så knudrete at den knapt er leselig. Men i kapitlene som følger, er det heldigvis lettere for leseren å få med seg både hendelsene og forfatternes vurderinger. For eksempel får vi en grundig innføring i hvordan etterretningsarbeidet med hell ble lagt om for å gjøre nytte for de norske og allierte styrkene i Afghanistan.

Rapportens omtale av enkeltpersoner er ganske spesiell. Folk blir gjerne nevnt med navn i forbindelse med personlig heltemot og tildeling av hedersbevisninger, men navnene på skiftende forsvarsministre og kommandanter i felten blir bare nevnt sporadisk. Like beskjedne er Godal-rapportens forfattere om seg selv. Vi får bare vite hva de heter. Vil vi vite noe mer, må vi google navnene selv.

Rapporten kan lastes ned gratis fra regjeringen.no.