“Elsker - elsker ikke” fra 1989 er en samling med noveller som jeg leste første gang for nesten tjue år siden. Den gjorde sterkt inntrykk på meg da, og den gjorde sterkt inntrykk på meg nå. Fortellingene flyter mellom fantasi og virkelighet. Personene er ofte litt triste hverdagsmennesker uten håp. De lever i en kummerlig virkelighet mellom høye blokker, vintrene er kalde og dagene korte. Redningen finnes i eventyrene, i fantasien, i folkloren. Dette blir så skinnende klart i Tolstajas fortellinger. Menneskene drømmer seg inn i fantasiverdener, de dyrker eventyrlige, romantiske forestillinger som står i sterk kontrast til deres virkelige, grå liv. Det er så sårt, så vakkert - og veldig russisk. Menneskene er stadig fylt av håp, men håpet blir liksom aldri oppfylt, det er alltid en ny skuffelse på lur.
Slik er Tolstajas mennesker kanskje beslektet med en del karakterene i Tsjekhovs skuespill, de drømmer, lengter, men evner ikke egentlig å skape noen forandring for seg selv, og forblir dermed ofre.
Jeg synes Tolstaja er en mester i å komme under huden på menneskene og vise oss deres lengsler og håp. Hun viser gjennom et farvesterkt og lyrisk språk hvordan det prosaiske og hverdagslige kan forvandles til noe eventyrlig gjennom fantasien. Det fantastiske utløses av det dagligdagse. I flere av fortellingene er det barn som er hovedpersoner, men også de voksne lar hun drømme seg bort på barnets vis. Det er virkelighetsflukt, men også en form for overlevelsesstrategi, som kan fortelle oss ganske mye om hvordan det var å leve i Sovjetunionen før Berlinmuren falt.
Stemningene er til å ta og føle på, fremkalt av rytmiske, musikalske, malende setninger. Bildene er farvesterke, bugnende. Skildringene av menneskene er usedvanlig levende. Dette er poetisk, sår, vakker fortellekunst.
Jeg håper at mange vil unne seg gleden av å lese denne boken.