Omtale fra forlaget
Ellen forteller om to harde år av sitt liv, da hun var på leiting etter et nytt hjem. Da hun er elleve år gammel dør mora, og snart må hun flykte fra den alkoholiserte og voldelige faren. Hun forsøker å bo hos slektninger, men det går ikke noe bra, og det begynner å haste for Ellen å finne et trygt hjem der noen er glad i henne.
Forlag Pax
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788253020303
EAN 9788253020303
Språk Bokmål
Sider 117
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Mens jeg tjuvlytta ved negerhuset begynte jeg på ei liste over alt som trengs i en familie. Det er så klart mora og faren men hvis den ene ikke er der er det ok hvis den som er igjen kan telle for to. Men det er ikke hvem som helst som kan telle for mer enn seg selv. Når jeg på Mavis og familien hennes tenkte jeg at jeg kom til å sprekke hvis jeg ikke fikk meg en sjøl snart. Den gangen hadde jeg ikke tenkt ut åssen jeg skulle gå fram for å få en men jeg hadde en følelse av at det gikk an å skaffe." Ellen Foster
Ellen Fosters liv er et helvete. Tiåringens far er en ølglad og voldelig tufs. Moren har vært så tyrannisert av ham i så mange år at selv livsgnisten har gått ut av henne. Og ingen i den nære familien griper inn, av forskjellige grunner. Brødrene til Bill, Ellens far, mener at broren deres bare tukter sine nærmeste, slik en mann bør. Morens familie på side har nesten ingenting til overs for søsteren og datteren enn forakt. De mener at hun har latt seg selv bli offer og må sove som hun har redet.
Det gjør hun også.
Med ryggen mot veggen og ingen utsikt til noe lys i enden av tunnelen, tømmer hun en dag i seg en pilleflaske med hjertemedisin. Hun legger ikke igjen et brev, ingen inderlig bønn til datteren om å tilgi henne for at hun, med selvmordet sitt, legger datterens liv og fremtid i en enda større mørke enn det allerede var.
For mørkere blir Ellens liv. Bill drikker enda mer enn han gjorde før, lar venner og drikkekompiser komme og gå som de vil og overfører stadig større del av ansvaret med å være forelder på Ellens små skuldre. Hun lager mat, steller huset og stjeler lønnssjekken for å betale regningene før faren bruker opp alt på å kjøpe øl. Så blir det verre; de voksne mennene som iakttar henne med glupske øyne dag inn og dag ut, bestemmer seg snart for å gjøre noe mer enn å glane uanstendig på henne.
Fordi Ellen svelger overtredelsene i seg og ikke sier fra til noen og fordi morens familie ikke gjør noe som helst for å strekke en hjelpende hånd til henne, er det nærmeste Ellen kommer en familie den til Starletta, en jevnaldrende svart jente som går i klassen hennes og som bor nær huset der hun og faren bor.
Det er til Starlettas familie Ellen får hjelp fra når Bill bruker opp lønnen før hun rekker å betale strømregningen og strømmen blir kutta. Det er de som inviterer henne hjem for å feire jul når årstiden kommer og inkluderer henne i gaveutvekslingen sin.
Delvis av stolthet og delvis av skamfullhet, spør Ellen likevel aldri familien om hun kan bo med dem. I stedet blir hun en kasteball; først innenfor morens familie, hvor hun brukes, hånes og fornedres, og senere innenfor fostersystemet.
Alt er likevel ikke bekmørkt. Mellom bestemoren som insisterer på at hun har «øya til det svinet» og fostermoren hun ender opp hos, får Ellen et pusterom hos Julia og Roy. Julia er formingslærerinna og Roy er hennes liberale ektemann som gjør rent og tar oppvasken.
I en drømmeverden ville Ellen ende opp hos dem og alle ville leve lykkelig til sine dagers slutt, men livet er ikke en drømmeverden og Ellen må ty til desperate midler for å finne en utvei, en mulighet for et normalt liv.
Tross de hjerteskjærende omstendighetene som truer med å drukne den ti år gamle hovedpersonen, er Kaye Gibbons’ «Ellen Foster» en bok hvor kjærlighet, oppofrelse og altruisme har en avgjørende rolle. Verden er altså ikke så beksvart som f.eks. den i Alice Walkers «Purpurfargen». Den er likevel mørk nok, skitten nok og frastøtende nok til at jeg ikke kommer til å glemme denne boka med det første.
Eksepsjonelt godt skrevet, tøff, hjerteskjærende og likevel-håpefull.
Anbefales sterkt!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket3 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket