Husk at ofte når vi trøster andre, så er det vårt eget behov for å få trøst som gjør seg gjeldende.

Tilgivelse er en prosee, vi trenger å dele og anerkjenne følelsene om og om igjen for dermed gradvis å kunne tilgi det som skjedde. Husk: Vi går aldri tilbake i vår utvikling. Vi går derimot dypere og dypere og tilegner oss større og større forståelse for hvem vi er.

Hvis vi ikke velger å tilgi, vil den andre personen ha nøkkelen til vår indre fred. Vi vil befinne oss i hevnsirkelen, og vedkommende vil ha en stor plass i vårt liv. Denne måten å være i verden på er å være i offerrollen - barnedelen. Vi ser oss selv som et offer for det som skjedde og fortsatt skjer med oss. Ved å velge å gå ned og opp tilgivelsestrappen, tar vi tilbake kraften og styringen over eget liv.

Det å velge å tilgi er en egoistisk handling i positiv forstand, fordi det er noe vi gjør for oss selv og ikke for den andre. Andre voksne må ta personlig ansvar for sine egne følelser.