Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.

Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.

(Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Dette er historia om DumDumBoys fortalt av medlemmane sjølve, apparatet rundt og utvalgte ektefeller, venner og andre sentrale personar i krinsen rundt Trondheimsbandet som starta som ein gjeng opprørske punkarar og enda som eit folkekjært rockeband.
Ein får eit relativt intimt innsyn i livet som ein del av eit av landets største band, og det er slett ikkje berre lykke og luksus - tvert imot.

Innleiingsvis er detaljane temmelig uklare og fokuset skifter veldig hastig mellom dei forskjellige personane og dei forskjellige anekdotene. Det er og mange perifære personer som såvidt er innom før dei forsvinn utor historia. Dette er kanskje ikkje så rart, det er nok mykje her som ikkje sit så friskt i minnet til dei involverte lenger. Og spesielt i denne delen av boka savna eg veldig ei forteljarrøyst som kunne teke seg av faktaopplysningane, og heller lete bandet og kretsen rundt mimre om forfrosne bussturar og fester på Samfundet.
Lenger ut i boka, har dei aller fleste langt meir å sei så etterkvart flyt lesinga veldig greit, men her og hadde boka framleis tent på å hatt nokon som sto utanfor og såg inn i DumDum-bobla, og ikkje berre perspektivet til dei som sit inni den og ser ut.

Alt i alt er dette eit fint portrett, men utan dei heilt store avsløringane og overraskelsane.
Pluss for ein del veldig bra bilder!

Karakter: 4.

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.