Tror vi i det hele tatt på demokratiet og på ytringsfrihet, skulle det aldri være bra å forfølge et menneske fordi vedkommende fremlegger et syn som sjokkerer oss. Har han rett, så bør våre fordommer brytes ned. Har han urett må vi tåle det og prøve våre egne verdier mot det syn han legger frem.

Til denne dag har vi valgt til våre førere dem som sa at det er jødene, negrene eller kapitalistene som har skylden. Konsekvent har vi latt oss bli tyrannisert av alle dem som utnyttet våre aggresjoner og fordommer, mens vi like konsekvent har forfulgt og dømt dem som ikke prøvde å regjere oss, men som forsøkte å forklare menneskene at vi bare kan finne friheten i oss selv. Jesus ble korsfestet, Bruno ble brent, Galilei ble tvunget til å avsverge sin lære, Lincoln ble skutt, Spinoza ble forfulgt og truet på livet, Sigmund Freud ble forfulgt og Gandhi ble myrdet.

Vi ser hvordan politikere om og om igjen understreker sin folkelighet ved å tale «folkelig», ved å appellere til det flateste, det banaleste og det dummeste hos velgerne og tilhørerne. I virkeligheten er det disse store folkelederne som er den lille manns største fiende. Det er de som gjør ham liten, de appellerer til det dårlige hos ham, de gir ham ikke sjansen til å utvikle seg mot noe større og de fornærmer ham med sin folkelighet.