Noen ganger må man møte fortiden igjen uansett hvor mye man ønsker å unnvike den ...

Har lest så mange bøker i det siste nå at jeg ser nesten bøker og bokstaver overalt. Selv om jeg godt kunne tenke meg en lesepause av og til, så klarer jeg ikke å la være. Jeg klarer ikke en dag uten å lese noe. Vet ikke hva annet jeg skal fylle tiden med. Og lesing er vel ikke det dummeste man gjør for å få tiden til å gå? Djevelens fotspor av Amanda Stevens er den siste leste boka i rekka.

Hovedpersonen Sarah kjemper mot hemmeligheter fra fortiden. Hun vokste opp i et hjem hvor hun stort sett følte seg som en fremmed. Hun ble ikke sett av faren i motsetning til søsteren. De var som natt og dag og ble behandlet av foreldrene, spesielt av faren, på ulikt vis. Familien blir aldri den samme den dagen søsteren til Sarah blir funnet drept. Mystiske spor blir funnet ved søsterens lik. Mystiske klovspor. Disse sporene tilhører en lokal lengende som har eksistert i mange år, lenge før Sarah og søsteren hennes eksisterte. Disse sporene har eksistert siden 1922 og dukker opp igjen i nåtiden. Tilhører disse sporene til et overnaturlig vesen eller av en seriemorder? Fortid møter nåtid når et enda en i familien til Sarah blir drept. Hun må prøve å finne ut av saken før hun selv blir stemplet som en syndebukk av politiet ...

Da jeg først så boktraileren for noen år siden, fikk jeg fryktelig lyst til å lese Djevelens fotspor og kom tilfeldigvis over den i en matbutikk tidligere i år. Endelig hadde jeg sjansen til å lese den og plottet virket herlig dystert. Min kategori og dermed var forventningene skyhøye da jeg begynte å lese, og jeg vet at skyhøye forventninger er aldri bra å ha på forhånd. Det kan som kjent gi falske forhåpninger og det gjorde det i dette tilfellet. Dessverre!

Jeg ville så gjerne like den og bli dratt inn i handlingen. Må innrømme at enkelte partier og kapitler var spennende, men det ble aldri intenst eller overraskende på noen som helst måte. Har lest mange lignende bøker før så den skiller seg ikke ut, i hvert fall ikke innenfor sjangeren; psykologisk thriller. Det spennende med psykologiske thrillere er at det er mye som skjer, masse eksperimenter, personlighetsforstyrrelser, og "alt kan skje". Men dette er en av disse bøkene der det kan bli litt for mye av det gode at det vipper over til det latterlige. Selv om jeg liker å utfordre fantasien når jeg leser hvor alt kan sje, syns til og med jeg at slutten ble litt "far out". Det ble litt vel mye av alt til slutt at det blir nesten som en slags svart komedie enn noe grøssende. Rett og slett banalt. Jeg liker svart komedie, men ikke blandet inn i psykologisk thriller. Jeg liker disse sjangrene hver for seg ...

Overskriften på denne anmeldelsen er ikke ment for å fornærme noen ved å kalle enkelte bøker for kioskthriller/bøker. Jeg leser mange typiske kioskbøker jeg og ser ikke noe galt i det, men det jeg legger ved det uttrykket er at man vet hva man får, selv om jeg hadde håpet på at denne boka ville gi det lille ekstra. Skille seg litt ut med noe nytt. Men likevel samtidig være innenfor komfortzonen hvis man vil ha "avslappende" lesestoff. Ta en pause fra store og tunge bøker hvis man trenger avstand fra det. Det er det jeg mener med kiosklitteratur og mener ikke noe negativt med det. Ville bare gjøre dere obs på det ...

Selv om Djevelens fotspor av Amanda Stevens ikke var like spennende som boktraileren antydet, så var det likevel grei underholdning. Greit å lese hvis man vil ha noe lett og avslappende. Men noen minnerik leseopplevelse ble det dessverre ikke. Likte Dukkemakeren av samme forfatter hakket bedre.