Kunne jeg bare få leve
en eneste liten stund
med en visshet
om hvem jeg var

Kunne jeg bare få synke
i nettenes dype bunn
uten drømmers
ekko og svar

Kunne jeg bare få presse
min brennende hete munn
mot mørket selv
og hvile med lukkede øyne
et seende kort sekund

(Stein Mehren: Kunne jeg bare ...)

Ansikt mellom hender

Fjern, som om hun lytter på et selsomt
bud...så samler hun sansene sammen
og tiden får gå videre...en vår
står uforløst i hennes hud...

streifer du håret hennes der det møter
pannen, streifer du drømmen, du går
like inn og duggslår hennes sinn og
du er både sol og voldsom vind

Hender kan være harde, ru som bark
men innenfra, fra stammen, rører du
hennes uutsprungne liv, det indre løv
der kropp og drøm er fuget sammen...

Hender er så redde, sjelden tør de
favne ømt om det som springer, Men
streifer vel en tinning kanskje
Fuglespor og blomster-vinger...

Hender skal være varsomme, de kan
vekke uforløste hav av sommer, et
ansikt, et ansikt er en naken vår
der kjærlighet og sorger kommer...

Å, gylden er luften
som flyter over barndommens
summende enger
De svimle dyp av strå
der alle sommerens
flyvende kryp driver
i strømmen av solvarm vind
[...]

Som når vinter

Som når vinter
kommer til det unge treet
som til en skadeskutt hjort
Knærne knekker, men mykt løfter den
himmelen i sin krone
Da - plutselig er det vår
og treets gevir
løper fullt av blader og lys

Lyset tar nesten mer på....

Lyset tar nesten mer på enn jentene
Jeg er så kåt og galen av lyset
i mai, av insektsummet
som dirrer i kronenes blomsterprismer
Av dyreøyne som sevjer over
av blank morgen
Alt stiger som en flo i sansene mine
og inn i den nakne gale sjelen min
Jeg våkner om natten i min egen kropp
morildskimrende
Med blomstervatret hud glir vi
over i hverandres drømmer
På dypet av samme søvn
som trær og blomster
kjenner jeg lyset risle ned
i røttene som skjelver
svakt...