"Å være menneske er å bevare sin selvstendighet overfor de
makter som til enhver tid søker å fange menneskene i sin fold.

Makten slår menneskene med forvirring og adsplitter dem
for å gjøre dem svake."

/

Uten en visjon (..) ville gjennomtenkningen [av ansvarlighet
i frihet] miste sin mening og bli kraftløs.
Bevisstgjøring og frigjøring må ha et mål. Det kan formuleres
samfunnsmessig og m.h.p. person. Er det myndige menneske en
slik målsetting? Det ligger nær å svare ja. (..)

Kampen mot slike instanser som vanskeliggjør menneskelig
selvstendighet gjør det nærliggende. Men hvordan fremkommer
egentlig begrepet, hvor står vi i forhold til den realitet
det representerer:
Det fremkommer som en beskrivelse av en fase i den historiske
utvikling. Verdens myndighet: beskrivelsen av en fremskreden
sekularisering av våre samfunn.
Begrepet innebærer akseptasjon av denne fase, av dens
ufravikelighet.

Tilstanden av verdsliggjøring ses i indre sammenheng med det
perspektiv på verden kristendommen har skapt.
Denne sekularisering er utenkelig uten den betoning av
menneskets historiske eksistens den bibelske åpenbaringstro
meddeler oss. En tvetydig sammenheng, men vi tviler ikke på
at den foreligger.
Kristendommen er ikke en religion. Men dermed sekulariserer
den religionen. Forkynnelsen er ikke religiøs, men da
verdsliggjøres den. Jesus er ikke av denne verden, men da
blir hans liv her fullt og helt dennesidig.
Det myndige menneske blir ikke identisk med det sanne menneske.

..Å være menneske er å bevare sin selvstendighet overfor de
makter som til enhver tid søker å fange menneskene i sin fold.
Makten slår menneskene med forvirring og adsplitter dem
for å gjøre dem svake.
Vi kaller den situasjon hvor mennesket lammes av overmakten,
for dumhet. [ etter Bonhoeffer >
[Denne] dumhet er en særlig form av fremmedgjøring.
Fremmedgjøring er alltid bevirket av makt, eller makter.

I en utopisk samfunnstilstand ville botemidlet mot fremmed-
gjøring være tilbakevending til en paradisisk naturtilstand
eller til den fullendte sosiale harmoni.

I vårt samfunn overvinnes dumhet og annen fremmedgjøring aldri
ved rendyrkning av mellommenneskelighet eller individuell
aktivitet alene. Bare ved deltakelse i maktformidlingen, ved
bekjempelse av maktmisbruk og ved ansvarlig håndhevelse av
retten, er fullbårent sosialt liv mulig.
Det må gjelde på alle plan i samfunnet, for alle grupper av
mennesker.

Mennesket er blitt myndig. Det er et ansvar og en oppgave.
Uten oppfyllelsen av den forkrøples den menneskelige frihets
muligheter. Men det er ikke menneskelivets endelige mål.
I seg selv er det mer en hard og vanskelig oppgave enn en
belønning. I utsagnet om menneskets myndighet hviler tyngden
av et historisk ansvar.
Uten i forbund med frihet er ansvar meningsløst.
Uten skyldighet som konsekvens er ansvarlighet nær utenkelig.

Hva innebærer denne myndighet? .. det er innhyllet i
milliarder av små og store avgjørelser, hos millioner av små
og store menneskeskjebner, talløse øyeblikk og situasjoner.
(..) til legitimering overfor andre duger ingen formynderholdning.
..Innebyrden ..er ikke ditt herredømme over andre mennesker,
men frigjøringen for deg selv til å leve med de andre.

Den kristne pregning av menneskelig samliv er satt inn i
verden som et liv i tjeneste. Jesus levde for de andre.
Dypere sannhet er ikke hørt i verden. Knapt noen enklere.
Men det er en vanskelig sannhet.
Å leve for andre er å forandre verden hele tiden.
..Det overstiger vår evne.
Jesus manglet ikke menneskelig styrke. Han kunne være et
sterkt myndig menneske. Men i de avgjørende øyeblikk viste
han sin styrke ved å unnlate å gjøre bruk av den.
Derved blir han gåte. Forening av myndighet og tjeneste er
og forblir gåte og paradoks. ..
Å være myndig kan ikke være det endelige mål. Men å leve
for andre er heller ingen enkel resept. ..

Jesus blir hinsidig midt i sin menneskelige konkrethet
fordi vi ikke kan forstå ham ..

..Friheten i den konkrete eksistens er transcenderende
nettopp i sin fulle konkrethet.

/ /

Meget av det som her er tenkt, er inspirert av de tanker og
spørsmål Dietrich Bonhoeffer formulerte i fengselet under
siste verdenskrig: publisert etter hans død under tittelen
Motstand og Hengivelse.
Tankene lar seg vanskelig referere, uadskillelig knyttet til
situasjonen de blir til i. ..

Bonhoeffers tanker tar utgangspunkt i opplevelse av hans
samtid. Vår verden har vunnet bevissthet om seg selv og sine
egne livslover, og er blitt så sikker på seg selv at det
virker uhyggelig, sier han. Denne utvikling -- som kan
etterspores århundreder tilbake, beskrevet som en tiltagende
sekularisering -- har i vår tid nådd en viss fullbyrdelse:
Mennesket har lært å 'klare seg' i alle viktige spørsmål
uten å behøve 'arbeidshypotesen Gud' til hjelp. (..)

..svakheten ved den liberale teologi var at den innrømmet
verden rett til å anvise Kristus den plass han skulle få ha
i den. I kampen mellom 'kirken og verden' aksepterte den
helt ut den relativt milde 'fred som verden dikterte'.

(..) meget tyder på at konsekvensen av Bonhoeffers tanker er
at ikke-religiøs fortolkning er en form for politisk
fortolkning.

(..) den Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til
oss selv! (Mark 15:34 "Hvorfor har du forlatt meg?")

Den Gud som lar oss leve i verden uten arbeidshypotesen Gud,
er den Gud vi alltid står overfor [i eksistensen selv].
Overfor og med Gud lever vi som uten Gud. Gud lar seg fortrenge
fra verden og korsfeste. Avmektig og svak i verden, nettopp
slik er han med og hjelper oss. Ikke i kraft av sin allmakt,
men i kraft av sin svakhet, sin lidelse!

Her ligger den avgjørende forskjell til alle religioner. (..)

( se fulltekst >