Det er vel ikke bare jeg som er slik. Det er vel andre óg som tar klosset og trehendt på livets skjøre situasjoner. Kanskje de fleste. På teatret og i litteraturen er alt så fast og konsekvent bygget opp. Replikker og handlinger er alltid vesentlige, peker i én retning og belyser personenens karakter i skarpe blink. Men virkeligheten, hvorledes er den? Et meningsløst sammensurium av uvedkommende, uvesentlige ting. Man snubler, roter, sier en masse på måfå, konvensjonelt og forterpet, med en og annen sannhet iblant. Men de små perlene drukner i et hav av uvesentlig skrot. Helhetsinntrykket blir rot og søl og ingenting klart. Og denne vår dyrebare personlighet, som vi dyrker slik, hva er den? En sum av inntrykk, egne og andres - høyst tilfeldig og planløst dradd i hop.

"Jøss, så fin du er da!"

"Hva mener du?"

«…jeg har jo så vidt sett henne,» sa Gro, «men jeg syns nok hun virket litt masete. Hun er kanskje bedre på tomannshånd.
Hun fikk meg til å tenke på disse gammeldagse småbutikkene,» sa hun litt etter, «hvor de har alt mellom himmel og jord, og stiller ut rubb og rake i vinduet. Det er liksom om å gjøre å få stilt ut alt de har.»
«Å, det er mer i Kiss enn det du fikk innntrykk av,» sa jeg bittert. «Hun er intelligent også, virkelig intelligent, og flink og…»
«Joda,» sa Gro, «det tror jeg nok. Men ikke noe så enestående. Ellers ville nok det óg kommet i vinduet.»