"Han så barn komme til verden, skrøpelige, forsvarsløse krek, han så mennesker dø, unge som gamle, alt sammen uten mening. Han så hvorledes de små ble fortært av de store, han så de forsultne livsslavene i sin lille gate bli lik hunder som sloss om et ben; han så uskyldige stakkarer lide som martyrer. Han ville helst ha ledd av hele denne meningsløse spøken, men han kunne ikke engang gråte, alt snørte seg i ham, og det var som lå det en sten på hans hjerte." Den vandrende jøde, s. 19-20

Belgiske August Vermeylens «Den vandrende jøde» er inspirert av sagnet om Ahasverus, også kjent som «den vandrende jøde». Jeg hadde så vidt hørt om den siste betegnelsen, men kjente ikke detaljene i den bakenforliggende historien. Overraskelsen var derfor ikke liten da jeg, etter at jeg hadde lest boka, bestemte meg for å finne og lese det jeg kunne finne om historiens historiske tilblivelse.

Kort fortalt handler den opprinnelige bibelske historien om en ansiktsløs karakter, som «hånte Jesus på hans vei til korsfestelsen» (som det heter i Wikipedia). Det blir han forbannet for, og straffen er at han skal vandre jorda til Jesus kommer tilbake for å annonsere Dommedag.

Historien har som sagt et hint av bibelsk opphav. Men det er som å si at grønnlandsisen startet med en dråpe vann. Begge påstandene er sanne nok, men det forteller oss ingenting om de historiske og klimatiske forholdene som henholdsvis formet folkloren rundt Ahesverus og det Grønland som er i dag.

De eldste nedtegnelsene om Ahesverus-historien er fra 1200-tallet. Ikke akkurat en glitrende periode hva gjelder toleranse mot jøder. Og «Den vandrende jøde» er ikke annet om ikke en århundrelang destillering av rasistiske oppfatninger og hatske stereotypier om jøder.

Foredlingen av jødehatet som historien representerer, finner sitt første høydepunkt på 1600-tallet. Det er fra denne tiden at de fleste trekkene blir stadfestet og popularisert. Til Norge kommer den i siste halvdel av 1600-tallet.

Vermeylens bok er derfor en del av en tradisjon. Men hans bok er annerledes enn tidligere litterære behandlinger av sagnet på minst ett område; den er langt mer sympatisk til Ahesverus enn de fleste andre litterære verk om karakteren.

Der han ofte ble fremstilt som en sviker, spotter og hovmodig mann, fremstilles han her som en desillusjonert mann som blir inspirert av Jesus’ taler, bare for å føle seg sveket når den karismatiske taleren ikke vil bruke vold for å skape omveltninger. Hans spottende ord og hån er dermed ikke ordene til en hovmodig mann, men derimot de bitre rallingene til en mann som er forbannet over at revolusjonen aldri vil komme for de elendige som han ser daglig, og som han selv er et medlem av.

«Den vandrende jøde» er en poetisk, tankevekkende bok som var forut for sin tid.

Les den!

Tittel: Den vandrende jøde
Utgitt: 1992 (min versjon)
Forlag:Solum forlag
Sider: 121

Terningkast: 5