«Åh, den første kjærlighetens pinsler, den første skuffelsen! Når man må slåss med fortiden i stedet for å glemme den! Jeg var urokkelig i min hang etter å holde sårene åpne. Åpne for minnene, hevntankene, sorgen.» Den liksvøpte kvinnen, s. 19

BOK: I Maria Luis Bambals sjangerdefinerende roman fra 1938, møter vi Teresa Ana Maria Cecilia, en vakker kvinne, mor, hustru, venn og nå død. På grunn av et hjerteinfarkt. Men bare fordi Ana Maria er død betyr ikke at hun ikke ser.

Det gjør hun, og akkurat som da hun var i live har hun sitt å si, mene og tenke om de sørgende som omgir henne: den unge og forfengelige datteren, sønnene som skammet seg over henne, den religiøse søsteren som stelte henne og som hun er/var så glad i, venner og bekjente som hun er overrasket tok seg tid til å komme, og så mennene i hennes liv; faren til hennes barn, Antonio, og mannen hun elsket siden hun var ei ung jente.

Det er for å forstå hvorfor sistnevnte dumpet henne at hun velger «[…]å røre på fortiden» (s.59). Minnene strømmer på, og oppveksten i jordbruksområdet der familien var en av de fremste står foran henne like tydelig som var det i går.

Det starter slik mange tenåringsforelskelser starter; med misforstått kommunikasjon. Den utvalgte gutten tyr til irriterende atferd for å få hennes oppmerksomhet, noe som skaper et slags paradoks; jo mer irritert hun blir, jo tydeligere blir det for henne at hun er forelsket i ham. Og når anerkjennelsen er et faktum, når begge parter vet hvor de har hverandre, starter en drømmeperiode som strekker seg over tre somre. Deretter blir marerittet et faktum.

Senere banker realiteten på døren.

Hun gifter seg av fortvilelse med Antonio (s.67), får et halvt dusin barn og blir mer og mer miserabel. Over tid omformer hun miséreen til bitterhet som henger over henne livet ut. Eller i hvert fall frem til dagen hun skal bli begravet. En passende dag for et oppgjør med fortidens synder, fortielser, unnlatelser og svik.

«Med utgivelsen av «Den liksvøpte kvinnen, skapte Maria Luisa Bobal sjangeren som senere skulle få betegnelsen MAGISK REALISME» skriver forlaget i baksideteksten. Jeg vet ikke om det er helt riktig. Men to elementer som kjennetegner sjangeren er der; den døde som fortsetter å eksistere etter å ha avgått ved døden og karakterens tilstedeværelse gjennom flere generasjoner.

Det betyr ikke at sjangeren startet av Maria Luisa Bobal. Borges publiserte et blad som oppmuntret til utviklingen av sjangeren allerede på midten av 1930-tallet, og noen påstår til og med at en kan gå lenger tid tilbake i tid og finne verker som kan plasseres innen sjangeren. Så kan man diskutere om hva som kommer først; nevningen eller bøkene.

«Den liksvøpte kvinnen» er poetisk, nokså fengende og godt skrevet. Dessverre har den ikke særegne nok kvaliteter til å bli husket, og grunnene er enkle nok; Ana Maria er ikke en sympatisk karakter, hennes menn er enda mindre verdt å huske, og kjærlighetshistorien, om man kan kalle det, er tynn og lunken.

Slutten er også utilfredsstillende. Summen blir derfor en bok som knapt står på ett ben; den at den er en sjangerdefinerende bok som først ble oversatt til norsk i 2014.

Anbefales derfor med stor forbehold.

Tittel: Den liksvøpte kvinnen
Utgitt: 2014
Forlag: Bokvennen
Sider: 102