«Så du forresten dokumentarfilmen om ensomme mennesker i fjernsynet i går kveld?» Kvinnen: «Jeg husker bare den scenen hvor intervjueren sa til en: ‘Kan De ikke fortelle en episode fra ensomheten?’, og den andre satt bare der og sa ingenting.»

Hun lo.
Barnet: « Ikke le sånn. Du ler akkurat sånn som han der tjukke Jürgen: han tar seg alltid sammen for å le – ler bare for å le. Du er aldri ordentlig glad. Bare én gang har du vært glad for noe med meg – det var da vi var ute og badet, og jeg plutselig svømte bort til deg uten svømmebelte. Da var du ordentlig glad da du tok imot meg.»
Kvinnen: «Det husker jeg slett ikke.»
Barnet: «Men jeg husker det.» Han ropte i sinne: «Jeg husker det! Jeg husker det!»

«Ensomheten forårsaker den mest isnende, mest motbydelige smerte: smerten ved å miste seg selv. Da trenger man mennesker som får en til å begripe at man tross alt ikke er så fortapt.»