Når jeg får innblikk i andre menneskers livskamp, begynner jeg å ane hva som egentlig er verdt å leve for. Derfor har jeg også en stadig sterkere aversjon mot den åndeligheten og livsholdningen som først og fremst er opptatt av å mestre livet. Ikke minst lykkekristendommen. Når målestokken er det friske, rike og sterke, blir lykken skjør og livet blir ikke annet enn et billig lotteri. Også kristendommens Herre blir forvandlet. Fra å ha vært hele livets Herre, blir han bare finne på plussiden, kun realisert i de besvarte bønnene og de gode dagene. Å være kristen blir ensbetydende med å være verdens lykkeligste menneske. Dirigenten i de lykkeliges kor gjentar med jevne mellomrom livskoden, mantraet: Se glade ut! Som om glede skulle være en permanent tilstand, noe man kan abonnere på, som Hjemmet og Allers.
Jeg tror at virkelig lykke er av høyere kvalitet. Den troen har jeg fått i gave fra alle dem som har våget å ta sine egne liv på alvor. Som har våget å leve livet slik det faktisk ble, som ikke ville godta den tvangsforestillingen at alt må være perfekt. Som har minnet meg på at det ikke finnes enkle liv. I nærheten av dem blir alt annet uviktig, og bølgene visker:
Det må være på ordentlig.

Jeg forteller Ludvig det jeg har hørt om svalenes sovevaner. At man lenge har lurt på om en del av tårnsvalene sover høyt oppe på himmelen, over skyene.Teorien ble sett på med stor skepsis helt til en fransk flyger med avslått motor var ute på et spionoppdrag. I tre tusen meters høyde gjorde han en merkelig iakttagelse. Der oppe møtte han en fuglesverm. Fuglene så ut til å være helt urørlige, reagerte ikke på flyet som kom seilende. Noen av dem kolliderte med flyet. En fugl ble senere funnet inne i flyet. Det viste seg å være en tårnsvale.
Senere har forskere gjort lignende observasjoner. De har funnet ut at dette himmelske hvilestedet først og fremst blir brukt når det er pent vær. Da kan nemlig fuglene, uten å anstrenge seg, bli løftet enda høyere opp i luften ved hjelp av varme luftstrømmer. Men om de virkelig sover, vet ingen med sikkerhet.
Ludvig lytter til min fortelling, og han virker ikke overrasket. Jeg tenker på alle de fine dagene da vi burde være lykkelige og harmoniske, men ikke orker. Når tretthet og uro demper gleden, og ingenting i verden makter å løfte oss. Da har det faktisk hendt at vi har latt oss løfte opp under skyene for i åndelig forstand å hvile der. Som plankton i stjernehavet.

Tiden skal man ikke feste seg så mye ved, sier han. Det er øyeblikkene som teller.

Trærnes sanger gjør noe med drømmene.

"Jeg hadde tenkt", skriver Lewis, "å begynne ved å oppsummere hva vi tror om Guds storhet og godhet, ved å tenke på skaperverket og forløsningen og alle livets velsignelser. Du bøyde deg ned mot den lille fossen, dyppet hendene enda en gang i vannet og sa: "hvorfor ikke begynne her?"