Vennekrav

Din lykke, ditt held skal du dele
med venner som liker din vin,
slikt eier du ikke bestandig ...
kun sorgen er evig din.

Din sjel skal evindelig lyse
som sol over vennenes vei -
ti først når dens flamme er sluknet
tilhører den udelt dig.

Ditt hjerte - så varmt som det banker -
det gjemmer en kostelig vin ...
På den skal du by oss til gilde
-kun sorgen og døden er din.

Drømmen

Aldri hvile - aldri fred,
ingen stund å dvele,
frykten for miste alt
piner våre sjele ...

Grip din stav og snør din sko,
vi må ut å jage
alt vi søker er en drøm
fra de unge dage.

Alle skyer er i drift,
nye himle blåner -
Kanskje går du trett en gang,
kanskje håret gråner,

Drømmen, spør du, hvor er den?
søk langs vei og stier.
Spør din aller beste venn,
se, hvor tungt han tier.

Spør du den du mest har kjær,
vender hun dig ryggen -
Spør du sol - når den går ned
står du selv i skyggen.

Går du til de kloke menn:
Som du spør, du dåre!
Just fordi vi spurte slik
blev vi grå i håret.

Rop i skogen, får du svar:
Venn - hold op å jage!
Drømmen - det var alt som var
alle livets dag ...

Haven som jeg kalte min

Den hadde ingen hvitmalt grind,
den haven som jeg kalte min ...
Den manglet både busk og tre
og rosenhekk og blomster med.
Den var så fri for denslags pynt
-den hadde gress, men det var tynt.

Her stengte intet jernstakitt,
her lå mitt rike, frelst og fritt.
Min barndoms have ... Sannt og visst
en østkantløkke grå og trist,
men over den var himlen blå,
et hav av blått så langt jeg så.

Der grodde i den tørre sand
en stor og gylden løvetann.
Så uglesett som slik en er,
mig blev den som en venn så kjær.
Her stod den i den magre muld
og strålte skjønnere enn gull!

Her blånet mine drømme frem,
å - gud bevare og velsigne dem!
Her bygget jeg i håp og tro
min barndoms høie himmelbro.
Og kall det kun et fattig land
-her vokste dog en løvetann.

Den brennte sig i barnets sinn
med gyldenrøde flammer inn.
En armodsblomst i mager muld
-dens glans var som det røde gull.
En løkke, - sten og sot og sand
-og dog ... min barndoms lykkeland!

Marsjen mot solen

Det var en en tid
-det kan de eldste blandt oss her fortelle -
da landets herskere sat trygge ved sitt rike bord,
fordi det folk de styrte var et folk av tause træle
som - blindet av sin skjebne - lystret
hvert av deres ord.

Det var en tid -
da det var skikk å gå med bøiet nakke
for dem som satte ryggen til og bar sin tunge bør,
de døiet sult og savn, de knurret vel -
men tok tiltakke
...de talte dempet når de gikk forbi sin herres dør.

Det var en tid -
Vårt folk var uten både håp og drømme,
det ruget natt og mørke over trælens arme hus,
der inne sat en slavesjel og holdt sig selv i tømme 'og drakk sig døden til av fattigdommens tomme krus.

Det var en tid -
javel, men det er lenge, lenge siden,
guds sol har fulgt vår vandring gjennom
mange, lange år
og vi som lever nu og ser tilbake gjennom tiden,
vi står i gryet av en ny og bedre vår.

Leveregler

Du skal hedre og elske din far og din mor
at du lenge må leve på jord.
Men var far din og mor din en sliter og træl,
skal det dog ikke gå dig så vel.

Du skal bære din byrde i taushet som dem,
du skal slite for hus og for hjem.
Blir du jaget en dag fra fabrikkens maskin,
-så er sulten og friheten din.

Sult og savn skal du tåle og ta som en mann,
det gjør tusener til i vårt land...
Hvis du tretner en dag - og ditt tålmod tar slutt
skal du møtes med kuler og krutt.

Når du dør som en gammel og grå lazaron,
blir du sikkert en pryd for den hele nasjon.
På det gravkors du får skal det prangende stå:
"En hederlig sliter - tålmodig som få!".

Arne Paasche Aasen