"at denne bevegelse måtte trekke det korteste strå mot
øvrighetens intense motstand .."

Vekkelse i Tukthuset.

Hvilken glød sionitterne eide, framgår best av at de tok
vekkelsen med seg inn i Tukthuset! Der satt nå en hel rekke
av de ledende fra Drammen, Asker og Oslo .. Fangene talte
med sine medfanger om Gud og om den bibelske lære de hadde.

Flere fanger tok ved troen, ja, det var også noen som gikk ut
av statskirken [et lovbrudd ] og åpenlyst bekjente seg til
sionitternes tro -- ifølge stiftamtmannens skrivelse til kongen
i 1744.
"Vi understår oss ikke å la disse mennesker avstraffe,"
sier han. Videre uttaler han følgende bemerkelsesverdige ord
i sin skrivelse: "Dog har man årsak til å frykte, om dette
skal gå ustraffet bort, at samtlige vil erklære seg for
separatister".

Han er redd for at hele Tukthusets stab av fanger skal bli
sionitter! - Det måtte virkelig gå varmt for seg der inne.

Kongen fattet den beslutning at fangene skulle fordeles over
flere av landets festninger, men ikke flere enn ett sådant
menneske på hver festning. "Ti mere enn ett sådant menneske
på en festning ville være nok til å gjøre folk gale", het det.

Deres brennende iver hadde satt respekt og frykt i landets
ledende menn, som nesten ikke visste hvordan de skulle få bukt
med bevegelsen.

Bevegelsen forsvinner.

Det er sørgelig at denne bevegelse måtte trekke det korteste
strå overfor øvrighetens intense motstand,
blendet som denne var av en kirkelig totalitær lutherdom,
som i sitt vesen ikke tålte annerledes troende ved siden av seg.

Man måtte ty til hårdere midler enn Tukthuset, og det viste seg
straks! Allerede 1743 ble Bølle og tre andre landsforvist,
etter forslag fra biskop Dorph.
De ble transportert til Altona, bare iført sine fangeklær.
Altona var en "fristad" hvor mange forskjellige
religiøse flyktninger fikk oppholde seg.

Da motstanden ble så stor, sendte sionitterne en ansøkning
til kongen i 1744, om de alle kunne få tillatelse til å slå seg
ned i Altona, der de tenkte de skulle få levelige kår.
Man skulle tro at myndighetene ville blitt glade over å bli
kvitt disse "urostiftere", men det motsatte ble tilfelle.
Man er redd for å miste altfor mange menn som er skikket til
soldater.
Kongen ga derfor kun tillatelse for en del å reise.
I 1744 kom 48 av dem til Altona. Heller ikke her fikk de fred.
Vanskeligheter tårnet seg opp for dem.
Til slutt fikk de også befaling om å forlate Altona.
Vinteren sto for døren. Fattige var de, deres penger var brukt
opp. Da synes deres mot å ha sviktet.
De innså at de var nødtvunget til å bøye seg for øvrigheten
også i disse sine samvittighetspunkter.

Flere, også Bølle og Kleinow, gikk inn i statskirken igjen.
Andre dro til Hamburg, noen dro også hjem til Norge, hvor de
levde et stille og ubemerket liv.

Her hjemme følte ikke kongen seg sikker for sionitterne selv om
lederne var forvist fra landet. Mange var fremdeles i livlig
virksomhet.
I 1745 utstedte han derfor et reskript som rettet selve dødsstøtet
mot denne bevegelse som var så langt forut for sin tid.
I dette reskript ble sionitterbevegelsen og lignende foreteelser
"ganske og aldeles forbudt".

Personer som trodde på troendes dåp og ikke ville la sine barn
døpe i kirken, fikk ikke oppholdstillatelse noe sted i riket
uten på de av kongen privilegerte [lovunntatte] steder, f.eks.
Fredericia, Fredriksstadt, Altona.

I en spesiell paragraf forbys det helt og holdet å la barn være
udøpt, å komme sammen til 'utillatelige forsamlinger',
å foreta dåpshandlinger, eller på egen hånd begrave eller vie.
Slike ting måtte helt overlates det lutherske presteskap som var
innsatt til det. Personer som overtrådte forbudet, kunne uten
videre prosess sendes til Tukthuset, eller med første skip
fraktes ut av landet!

Denne forordning ble gjeldende helt til 1845
og det sier seg selv at hvis en sionitt ville være i Norge,
hadde han å holde sin tro hemmelig og utadtil tåle
den uforsonlige kirke.

Dette ble også gjort. Med sorg ser man den livlige virksomhet
skrumpe inn til ingenting. Ikke desto mindre finner vi enkelte
rester av bevegelsen like til begynnelsen av det 19. århundre.

(av Fridtjof O Valton, Oslo 1942 s.57 ff) ( fulltekst hos nb.no )

Søren J Bølle