Store deler av boken bygger da også på den forutsetning
at folk ikke altfor fritt gir seg til å tenke og vurdere
ganske på egen hånd.
Det får være grenser: Vil man være kultivert, eller vil
man ikke?

"Ingen av de menn som - i og utenfor Menighetsfakultetet -
leder bokstavtilbedelsen i Norge, er betydelige personlig-
heter", skriver Houm blant annet.
At denne vurdering bygger på noe særlig kjennskap til dem
som spesielt skal rammes og såres, tviler jeg høylydt og
innstendig på. At den derimot er gal, er jeg sikker på.

Houm har med den påstanden forsøkt å uskadeliggjøre
personer som - navnløsheten til tross . er lette å kjenne
igjen. Disse personer er ham neppe underlegne hverken i
karakter eller intelligens. Hvilket Houm burde ha skjønt.
Det er i virkeligheten en smule ruinerende for troen på
hans vurderingsevne at han ikke har begrepet det.

Jeg tror ikke man skal gå for lett hen over denne siden
av saken. Den holdning til visse motstandere som her kommer
til orde, gjennomstrømmer hele boken. ..
Når man er kultivert og velutdannet, kaller og skjeller man
naturligvis ikke.
I stedet "kultiverer" man ordvalget og oppnår derved en
kolossal effekt ...

/

Hvis Houms utgangspunkt er riktig, blir jo hans slutninger
også ganske tolerable. Men sitt utgangspunkt har han overhode
ikke drøftet. Det har han bare lært.
Og aldri har noen av våre forfedre pugget sin Pontoppidan
med større tillit til hans lære, enn Houm har pugget sine
forutsetninger.
Det til tross for at han selvsagt har hatt kjennskap til at
det fins andre forutsetninger som gir et helt annet resultat.
Men dem gjør ha ikke engang oppmerksom på.

Her oppfører han seg på samme måte som han i andre sammen-
henger beskylder prestene i Norge for å gjøre.
Han later som om han ikke vet, det som ingen kan unngå å vite.
Nemlig at hvis det foreligger en guddommelig åpenbaring,
da er det svindel å kalle den for en senere konstruert
"menighetsteologi". -

Houm går altså ut fra at det fins sannheter og budskap i
evangelietekstene. Men over denne sannhet ligger menighets-
teologien som et Majas slør.
Å avmytologisere vil si å løfte dette sløret av.
Bokstavtrellenes store ubehjelpelighet viser seg ved at de
tar sløret for å være saken.
Prosedyren skal nå i alle tilfelle ha vært denne:
( . . . )

18
En skikkelig teolog skal altså begynne med urmenighetens
konklusjoner og kort og godt erklære dem for å være mer
eller mindre vellykket teologi.
Sanne er de i hvert fall ikke.
Naturligvis vet alle teologer at det fins slike teologiske
teorier. Men de regner jo også, hvis de er tilregnelige, med
at teorier ikke er det samme som sikrede kunnskaper.

Og så vet de vel også en ting til, som Houm ikke synes å vite,
nemlig at disse teorier skaper uhyre store vanskeligheter.
Ikke bare for troen, men også for hjernen.

For eksempel er det jo betydelig vanskelig å få Houms
teorier til å passe realitetene.
Menighetsteologien må jo ha vokst med årene. Hva kommer det
så av at evangeliene, som er forholdsvis sene skrifter, er
atskillig mindre teologisk preget enn den yngre brevlitteratur?
Det kan ikke forklares ved å vise til evangelienes biografiske
form. For teorien går nettopp ut på at det biografiske spiller
en underordnet rolle i forhold til menighetsteologien.
Likevel får man et rent umiddelbart inntrykk av at evangeliene
virker 'av-teologisert' i forhold til brevlitteraturen.

[ fulltekst >

se også om 'En mann forut for sin tid' >