Han hadde brakt med seg løftet om Sveriges hjelp. Ved gudstjenesten den dagen, mens doktor Bake leste evangeliet om Jerusalems ødeleggelse, var stemmen hans plutselig blitt så merkelig svak og avblekt. Han hadde trodd at alle som var i kirken måtte bli like skrekkslagen som han selv. Men da hadde mengden utenfor domkirken stemt i Magedeburgs gamle opprørssang mot interimstyret – men det hadde nesten vært som om de hadde istemt den i tross mot Jerusalems ødeleggelse:

Om sjel og kropp forgår,
vi aldri bøyer oss –
byr pave, keiser tross
inntil vårt mål vi når.

Det protesterende og opprørske og triumferende Magdeburg var altså tilstede midt i den ærverdige domkirken, og overdøvet sin predikants skrøpelige stemme, og han hadde midt i den store menneskemengden i kirken følt seg like alene, vanmektig og forlatt som den Herre Jesus må ha følt seg foran Jerusalems murer. Like hjelpeløst og forlatt hadde ropet i dag lydt akkurat som om Magdeburg over hodet ikke hadde noe annet å håpe på lenger enn den ytterste dag.