Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788202714789
EAN 9788202714789
Genre Grøssere Thrillere
Språk Bokmål
Sider 382
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Om presten Jack Brooks og datteren Flo som flytter, eller blir flyttet, til landsbygda. Alle som leser krim, vet at småbylivet er skumle greier - i den lille byen de kommer til, ble åtte martyrer brent på bålet 500 år tidligere, 30 år før forsvant to jenter. Fordommer og overtro står sterkt, så det å komme utenfra er ikke lett.
Skummel og spennende, som påskekrim skal være.
C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.
Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?
Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.
Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.
Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.
Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.
Selv om vi egentlig aldri kan viske ut et traume, er vi gode på å reparere dem, legge lag av ny erfaring over den gamle, som ny hud som vokser over et gammelt sår. Arret vil alltid være der. Det gjør bare mindre vondt og er ikke lenger så synlig.
De sier at det verste er å ikke vite. Men noen ganger er det like ille å vite. Å vite er å finne den flyktige nålen i høystakken og oppdage at nålen var det som hindret hele høystakken i å kollapse og begrave en.
Jeg lar stillheten råde. Noen ganger kan stillheten bli tyngre av at man forsøker å fylle den.
Man beveger seg ikke alltid i takt med utviklingen. På et eller annet punkt drar livet fra oss. Vi kjemper oss frem med gåstoler og elektriske kjøretøyer, men vi klarer ikke helt å ta det igjen. Hvis jeg holder det gående til jeg er sytti eller åtti, kommer jeg antakelig til å stirre på verden rundt meg med den samme følelsen av forvirring, og lure på hva i all verden som har skjedd med alle tingene jeg trodde var sanne.