Som tidligere dispensasjonalist (mer eller mindre), men nå preterist, er det interessant å se hva man før trodde som så innlysende, men i dag tydelig ser som en villedende endetidslære. Dette er også en av de få bøker jeg har lest to ganger, en gang i min ungdom (enten helt eller delvis leste jeg den da) og en gang til nå. Da som dispensasjonalist, nå som preterist.
Dessverre er denne boken i en slik villedende kategori med tanke på endetiden. Den er skrevet av pinsepionér Thoralf Gilbrant. Han skriver nok oppriktig, og det virker som han oppriktig og engasjert går til verks ved å få fram at bortrykkelsen og gjenkomsten er nært forestående. Dessverre er mye tatt ut av sammenheng, og han innrømmer paradokser, som jeg ser har en bedre løsning fra et preteristisk perspektiv enn et futuristisk. Han er nesten ikke inne på problemene med nærhetsindikatorene gjennom hele NT, og de gangene han er det, innrømmer han at disiplene trodde at gjenkomsten ville skje i deres levetid og at Jesus også talte om sin gjenkomst på en slik måte at disiplene forstod det slik at Han ville komme igjen i deres levetid. Gilbrant skriver også at de første kristne trode like fast på at de levde i de siste tider med Herrens komme like rundt hjørnet som mange kristne i dag. Dessverre klarer ikke Gilbrant å se konsekvensene av en slik ressonering, og selv om han nevner Jerusalms fall innimellom, så ser han ikke den enorme betydningen og det eskatologiske klimaks den begivenheten innebar, at akkurat det var det komme Jesus snakket om og disiplene og de første kristne ventet på.

Gilbrant peker også på at alle folkeslag først må nåes med evangeliet, men sammenligner vi skriftsted med skriftsted så påpeker det inspirerte ord flere steder at dette allerede hadde gått i oppfyllelse i disiplenes levetid (Bl.a. Kol.1,6). Selvom Thoralf Gilbrant peker på at Guds rike er usynlig, så påpeker han også at vi venter et synlig jordisk rike, selvom dette er stikk i strid med Jesu egne ord om Rikets natur. Han er også inne på at tidens tegn øker i styrke, men når det motsatte er tilfellet sett historisk, så vil han vel få et problem? Hvorfor minker tegnene kraftig i styrke sammenlignet med tidligere tider? Hva med at alle tegnene var kraftig og tydelig tilstede i det første århundre, spesielt mellom år 66 og 70 e.Kr?

Gilbrant overåndeliggjør også dette med gjenkomstens nærhet ved bl.a. å påstå: Herrens komme er ikke noe fjernt, noe som gjelder en annen generasjon og som tilhører en annen tidsalder" og peker på vers som Fil. 4,5 der Paulus skriver "Herren er nær" og der Gilbrant videre tar dette til inntekt når han videre påstår: "Hele tiden er han nær og på alle måter er han nær [...] Og Hans gjenkomst er nær, alltid umiddelbart forestående uansett om det er i det første eller i det tyvende århundre". Jeg håper den gjennomsnittelige leser kan forstå forvirringen dette skaper ut fra Jesu klare ord om at Han snart ville komme igjen i det første århundre og at det ville skje iløpet av Hans egen generasjon (Matt.24,34). Mye kunne vært trukket fram fra boken som viser at denne læren ikke holder mål og at et preteristisk syn gir mye mer mening.