Bois

dikt

av Runa Borch Skolseg (forfatter).

Kolon 2020 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.50 (4 terningkast.)

9 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

«Bois» er en samling dikt hvor jeget slynges mellom begjær, ensomhet, kropper og menn, et totalitært diktatur som krever underkastelse og nåde. Språket i Bois er direkte og sårbart, ømt og hard. Diktene nagler seg fast og forflytter seg kontinuerlig i et forsøk på å unngå tomrommene.

Bokdetaljer

Forlag Kolon

Utgivelsesår 2020

Format Heftet

ISBN13 9788205529496

EAN 9788205529496

Språk Bokmål

Sider 73

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

0 2 2 0 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Tove Obrestad Wøien siterer Bois av Runa Borch Skolseg (side 19)

13:33, 18. september 2021 Ingen har det som favoritt.

jeg faller ut av døgnes tider
sover ikke og sulter meg
gjennom sulten blir jeg meg selv igjen
gjennom sulten blir kroppen min et våpen

psykologen stirrer ned i papirene
alt som er skrevet om meg er misvisende
jeg vet ikke hva jeg skal si

ordene har ingen fantasi
stemmen min er så mørk at
den går i ett med jorda

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tove Obrestad Wøien siterer Bois av Runa Borch Skolseg (side 65)

13:34, 18. september 2021 Ingen har det som favoritt.

jeg rammes hele tiden av innsikter
om at jeg en gang var et barn
som plukket blåbær, kantareller og epler
øynene mine er tunge, kanskje varme
jeg lover å ikke gi opp jeget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tove Obrestad Wøien siterer Bois av Runa Borch Skolseg (side 10)

13:31, 18. september 2021 Ingen har det som favoritt.

min dårlige dømmekraft har jeg arvet fra moren min
den har rent gjennom blodet vårt i hundrevis av år
satt seg i nakken og skuldrene som knuter
klemt mellom skulderbladene ligger mennene mine

de som har kjedet meg
de som har sett inn i seg selv
de som har grått etter sex
de gammelmodige
de jeg ville skulle gå, men som ble
og de jeg ville skulle bli, men som gikk