Thomas så forbauset på henne. "Liker du ikke vinteren?" Hun trakk på skuldrene. "Det er ikke det at jeg misliker den. Det er bare det at den er så kald og streng, og det er mer tungvint å - gjøre alt man har å gjøre. Og man må være inne og - " Hun stanset. "Når jeg tenker på det," sa hun med en liten latter, "så har jeg egentlig ikke noe imot den i det hele tatt. Jeg liker varmen fra ildstedet og lyden av kjelen som står bakerst på komfyren." "Og den svake lukten av vedfyring i den friske luften," la Thomas til. "Jeg liker å krølle meg sammen ved peisen med en bok og et varmt sjal om skuldrene," fortsatte Berta. "Og synet av store, lette snøflak som daler stille ned og dekker alt det triste og brune." "Lydene som virker som de bærer milevis av gårde - barn som roper - dombjeller som ringer - togfløyten når toget kommer rundt svingen borte ved fjellet," la Berta til. "Og lyden av snø under føttene når du går." sa Thomas. De lo sammen. Vinteren var visst ikke så verst allikevel.