Tittelen på boka er fiffig nok tatt fra en norsk film, en Edith Carlmar-film fra 50-tallet. Likevel er ikke boka mye å skryte av. Den blir for oppramsende i stilen, og klarer verken å definere, presisere eller begrunne hvorfor norsk film er bedre enn sitt rykte. Hva er dette ryktet, og har det eventuelt vært fortjent til tider? Det er ingen som mener at norsk film i dag er like dårlig som tidligere, så her må det presiseres bedre for å unngå stråmann-argumentasjon.

Boka er mer en dokumentasjon på at filmer har blitt laget, heller enn hvor gode de har vært ut ifra sine forutsetninger. Noen ganger gis godt begrunnede kvalitetsvurderinger, og tråder trekkes til generell filmhistorie, andre ganger er kvalitetsvurderinger helt fraværende -- til tross for at boktittelen altså inneholder et vurderende ord. Ei lang rekke kalkuner hoppes dessuten over, og de burde nødvendigvis vært med i en helhetlig vurdering av "norsk film".

I stedet kan det hende leseren får intetsigende fakta om filmene, som i tilfellet Nord (2009): "fikk mye oppmerksomhet som den første spillefilmen fra Trøndelag". Det tror jeg ikke på, altså. Oppmerksomheten må i så fall ha vært innenfor et meget snevert miljø. Sannheten er at Nord er en film som raskt ble glemt, i likhet med mange andre. Når det er sagt, er ikke Dag Johan Haugerud nevnt i boka, noe som er litt rart i ei bok fra 2014. Aksel Henie er ikke nevnt, ei heller Uno, Uro, Izzat, Sønner...