Konfirmasjon: Unngå konkurranse

Det er selvsagt uhyre viktig at foreldrene ikke konkurrerer, og at den andre forelderen omtales respektfullt i de to lagene.
Festene vil kunne foregå på hver sin helg, alternativt lørdag og søndag i samme helg. Her er det greit å være sjenerøs, mange har nok erfart at det for barnet i praksis ikke spiller så stor rolle hvem som har festen på selve ritualdagen. Begge foreldrene kan være tilstede på seremonien, selv om festene ligger ulikt plassert i tid.
Med tanke på slekt og venner vil det i alle fall på humanistiske konfirmasjoner også være begrenset hvor mange deltakere hver enkelt konfirmant kan ha med seg. Fest blir det likevel, og barnet vil mest sannsynlig være den siste som er opptatt av å ”sammenligne” foreldrenes fester på en måte som krediterer den ene forelderen mer enn den andre.

Helt avgjørende for et godt resultat med hensyn til konfirmasjon er å holde klinkende klart for seg hvem festen egentlig er til for...

Dette er ei bok som bygger på ideen og ønsket om likestilling mellom kjønnene. Ikke bare i yrkeslivet og i samfunnsdebatten, men også i familielivet og i omsorgen for barn og unge. Disse grunnleggende verdiene settes på prøve når foreldre med felles barn skiller lag. Foreldrenes nye liv skal forenes med en best mulig omsorg for barna, i det nye livet for alle parter. Med denne lille boka ønsker jeg å se på noen av ordningene vi har i Norge ved samlivsbrudd og skilsmisse. Hvilke konsekvenser får lover, ordninger og gjeldende praksis for likestilling i denne situasjonen? For fedres involvering i omsorgen for barna sine? For barnas beste? For forståelsen av likestilling hos fremtidige generasjoner? Hvilke endringer kan og bør gjøres?

For egen del har jeg kommet frem til at lovverket bør legge tydelig opp til delt bosted og 50/50 omsorg som utgangspunkt når foreldre med barn bryter opp. Jeg mener også at ordningen med barnebidrag er foreldet, at den bevarer utdaterte kjønnsrollemønstre og legger opp til unødvendige konflikter mellom foreldre i omsorgen for barna. Den bør etter mitt syn fjernes, og private avtaler mellom foreldrene bør gis rettskraft og vern.

KONFIRMASJON

En av de hendelsene i et barns liv som også kan skape konflikter mellom skilte foreldre er konfirmasjonen. Dette ritualet, som markerer overgangen mellom barn og voksen, har i vår kultur sterke røtter i den kristne tradisjonen, som en bekreftelse (”confirmatio”) av dåpshandlingen for det nyfødte barnet.
Målet med konfirmasjonshandlingen for kirken var å innlemme det voksne barnet i det kristne trosfellesskapet. I Norge ble konfirmasjonen innført som obligatorisk ordning fra 1739. Det var sågar forbundet med straffer ikke å fullføre konfirmasjonen innen man var 19 år. Tvunget konfirmasjon varte i Norge fram til 1912, da ble den gjort frivillig og alle straffebestemmelser ble fjernet.
Tidligere falt også konfirmasjonen i Norge naturlig sammen med avslutningen på skolegangen. Etter konfirmasjonen skulle de fleste unge også reelt sett bli voksne, og komme seg i jobb så fort som mulig. Også under disse forutsetningene var det praktiske formålet for konfirmasjonen i stor grad sosialt. Man søkte å styrke barnets tilknytning, tilhørighet og trygghet i de primære relasjonene forankret i familie og slekt, med selskap og innbudte gjester, god mat, gaver og taler.

Hvert femte barn

Hvor mange barn fra skilte familier som konfirmeres årlig er usikkert. Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble det i 2011 født 61400 barn i Norge. Dersom vi i et forsiktig anslag regner med at rundt hvert femte barn har skilte foreldre vil tallet i alle fall omfatte over ti tusen mulige konfirmanter.

Helt grunnleggende for tilnærmingen til konfirmasjon står tre forankringer i lovverket...

Om ferie
Et viktig samværsfelt for alle familier i løpet året er sommerferien. Da skal alt helst være sol, sommer og harmoni, gjerne en utenlandstur eller besøk hos besteforeldre, slekt og venner. Mye står på spill, og derfor kan også dette være en kilde til konflikt. Igjen er det selvsagt viktig å kunne være smidig og fleksibel og improvisere.

Tilpasning gjennom dialog

Hadde lovverket forutsatt 50/50 omsorg for barn, med delt bosted som basismodell, som obligatorisk løsning umiddelbart etter samlivsbrudd, tror jeg at man ville spart mange rettssaker og langtrukne prosesser mellom foreldrene. Det er den beste løsningen å starte fra og måle seg og sin virkelighet opp imot.
Det bør naturligvis være mulig å avvike fra 50/50 og blir det valgt andre løsninger må ikke det ses på som et nederlag. Det beste skal selvsagt ikke bli det godes fiende, og veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.
For all del, og heldigvis, ingen av oss er like. Dette burde også loven kunne ta høyde for, og gi foreldrene muligheter for å inngå alternative tilpassede avtaler. Men avtalene skal være resultat av dialog, samarbeid og realitetsorientering.