Dette er en meget interessant og velskrevet bok om filosofiske og historiske problemstillinger knyttet til arbeid. Stigen behandler blant annet ulike filosofers syn på arbeidet og hvordan dette synet har endret seg opp gjennom tidene, fra oldtiden og frem til moderne tid. Han beskriver også interessekampen mellom arbeid og kapital, og Marx og Engels teorier. Stigen evner å presentere de filosofiske teoriene på en lettfattelig måte (jeg har lest ganske lite filosofi). Siste kapittel i boken har tittelen "Påtrengende oppgaver" og handler om aktuelle problemstillinger fra den gang boken ble utgitt, dvs. i 1973. Her behandler forfatteren blant annet spørsmål om teknologiutvikling og miljø, og han gir en beskrivelse av verdiene i arbeidslivet. Dette kapittelet er særlig interessant og morsomt fordi en kan trekke paralleller til dagens debatter, hvor mange av problemstillingene er av samme karakter, men hvor argumentene kanskje er noe endret. Stigen beskriver blant annet her hva han mener har utviklet seg til å bli et overdrevet fokus på overfladiske (særlig materielle) verdier:

De primære verdier blir erstattet av forflatede, mindre krevende verdier. Kjærlighet blir avløst av sex, som har et skinn av det ekte, men er uforpliktende; fellesskap blir avløst av sammenkomst; i stedet for frihet under ansvar trer tøylesløshet. Grunnen til at disse verdier - de primære verdier i forflatet form - trer i stedet for de egentlige, er at de er forenlige med ens yrkesverdier. Når dette er skjedd, kan ens rolle i samfunnet bli ens innhold i livet. Det Aristoteles kaller «det ytre gode», arbeidet, er dermed satt i stedet for det egentlige gode... Denne utvikling er det samfunnet oppmuntrer til, fra barndommen til graven. «Hva skal du bli?» er blitt et spørsmål om yrkesvalg, ikke om personlighetsutvikling. Når individidet når ungdomsårene, krever samfunnet at det skal gi opp en del av den personlighet som barneårene tross alt har latt en utvikle. Skal man bli en gode lege, må man slutte å dyrke sin hemmelige last: lese romaner eller spille fløyte. Innenfor det livsmønster samfunnet krever hvis man skal «bli til noe», må det ikke tillates ting som kan forstyrre samfunnsmaskineriets velsmurte gang, som personlig utfoldelse, personlige innfall og luner, personlige tanker..

Etter min mening er dette overdrevet. Jeg tror Stigen undervurderer at arbeid har en egenverdi for mange. På den annen side er han inne på et viktig poeng, som i desto større grad gjelder i dag, at spesialisering og tilpasning til et praktisk yrke fort kan gå på bekostning av kunnskap og verdier som hører med til dannelse og et menneskes eget ønske om utvikling.

PS: Kapittelet jeg har sitert omhandler forfatterens friere overveielser, og skiller seg fra de foregående kapitlene som i større grad er analytiske. Det siterte er således lite representativt for resten av boken.