Jeg leser i grunn ganske lite sagalitteratur. Jeg har naturligvis lest litt i skolesammenheng, men jeg er når sant skal sies ganske dårlig til å lese sagaer. Forlaget sendte meg en mail for en tid tilbake og lurte på om jeg kunne tenke meg å lese denne, og vips så fikk jeg muligheten til å lese to sagaer jeg ikke engang hadde hørt om før, begge en del av Fornaldersagaene.

Torstein Vikingsson er faren til Fridtjov den Frøkne, men de har hver sin saga. Begge disse er å finne i denne boka, som har fått tittelen Angrvadil – etter det magiske sverdet som har blitt overlevert fra far til sønn i flere ledd. Det var Vivil som først fikk tak i sverdet etter å ha kjempet mot dets tidligere eier, Bjørn Blåtann. Skjebnens ironi skal ha det til at Hårek fra slekten til Bjørn Blåtann dukker opp og gjør krav på kongeriket. Hårek er en svær, farlig mann, og det er lite håp å slå han i kamp. Det vil si, helt frem til Vivil overrekker sverdet til sin sønn Viking. Hårek møter Viking i holmgang, og innser med en gang at han ikke har en sjanse når Viking har Angrvadil i hendene:

“Jeg skulle aldri ha kjempet mot deg, hadde jeg visst at du hadde
Angrvadil. Det er ut til å sannes, det som far sa, at vi søsken skulle
være kortlivet, unntatt den ene som bærer navnet hans. Det var det
verste som kunne hende at Angrvadil kom ut av ætten vår.”

Over de neste sidene følger vi Vikingslekta videre, der konflikten fortsetter og går i arv, og her er det litt av hvert. I forordet av Andrew Wawn, professor i engelsk-islandske studier ved universitetet i Leeds, står det at sagaen om Torstein Vikingsson aldri ble så populær som den om Fridtjov den Frøkne. Han teoriserer at det kan ha noe å gjøre med at førstnevnte inneholder så mange navn – samt en solid dose magi – at folk falt av lasset. For meg var det motsatt, jeg foretrakk Torstein Vikingsson-sagaen. Den var spennende, uforutsigbar og inneholder de fleste elementer man kunne ønske seg i en moderne fantasyroman. Her møter du hamskiftere, trollkjerringer, dverger som bor i steiner og gammel rivalisering mellom familier. Ja, du vet vel at mange av de store fantasyforfatterne, som JRR Tolkien og CS Lewis, har hentet inspirasjon fra sagaer som dette?

Sagaene følger samme oppskrift som de fleste andre sagaer: det er nøkternt og fritt for følelser – alt er skrevet ned med en hensikt, og ingenting er til overs. Karakterene har naturligvis ikke noe utpreget sjeleliv å skryte av, som i alle andre sagaer. De handler stort sett utifra en ting: ære. Alt annet er sekundært, inkludert følelser, de er for det meste irrelevante i sagalitteraturen utover for eksempel litt tvungen sorg når en konge dør (det kan kanskje argumenteres for at kjærlighet er vesentlig i sagaen om Fridtjov, men det beskrives ikke akkurat i svulstige ordlag. I stor kontrast til hofflitteraturen som ble produsert sør i Europa med andre ord, der kjærlighet og store følelser var helt sentralt. Er kanskje ikke så rart at nordmenn får rykte på seg for å være litt innesluttet og lite imøtekommende, med en sånn myte-bakgrunn..?

I sagaen om Fridtjov den Frøkne finnes det en del fine kvad, i ekte sagatradisjon:

Jeg ser trollkjerringer
to i bølgene;
Helge har sendt
dem hit.
Ellide skal skjære
sund ryggen
på dem før den
forlater havet
(...)
Vær hilset, Ellide!
Spring du på bølgen
bryt på trollkvinner
tenner og panne
kinn og kjaker
på kjerringer vonde,
en fot eller begge
på trollpakket fæle!

Begge fortellingene inneholder en dæsj humor. Det er stort sett en fin opplevelse å lese dem. Illustrasjonene av Evensen gir boka et litt mer ungdommelig preg. Streken hans er litt typisk tegnefilmaktig. Det funker nok definitivt om man skal lokke til seg yngre lesere:

Slett ikke et dårlig alternativ for unge og gamle som har lyst til å få et innblikk i vår lange sagatradisjon.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Som redaktør og forlegger for denne boka er jeg kanskje ikke helt upartisk, men synes disse to fortellingene som samles her gir en helt magisk leseropplevelse! Leste den flere ganger i engelsk oversettelse av Ben Waggoner, og mener fortellingen opererer på flere nivåer. Historiens ukjente opphav gjør magien enda sterkere!