„Mennesket selv er menneskets verste fiende“

Når Bjørn Johnsen kommer ut med en ny bok pleier jeg ikke å se på baksideteksten. Jeg vet at de er gode alle sammen. Ikke minst takket være språket, dybden og budskapet som står skrevet mellom linjene. Bjørn Johnsen overrasker meg hver eneste gang. Og i denne utgaven faktisk enda mer enn i alle de forutgående bøkene.

Tittelen „Amygdala“ sa meg i utgangspunktet ikke noe, tvert imot. Er det et eksotisk jentenavn kanskje, tenkte jeg da jeg så tittelen for første gang. Men nei, amygdala er „hjernens fryktsenter som sender ut beskjeder: Kjemp eller flykt“, heter det et sted ganske langt framme i boka.

Og med det begynner vi å nærme oss spenningsromanens toppaktuelle handling. Forfatteren er påtagelig inspirert av nåtidens kriser. Klimaendringer, pandemi, krig og børskrakk. Et lite antall mennesker, med fortellerens bror og mysteriøse Abraxus i spissen, mener å se undergangen komme. De samler et 20-talls utvalgte folk rundt seg, deriblant representanter fra antagelig viktige yrkesgrupper (bl.a. en lege, en prest og en politimann), men også fra de ulike generasjonene, for å „ta farvel med alt som har vært“, fritt etter mottoet „å overleve en krise er vanskelig, du må bare oppdage den før de andre“. Men blir Vardøya, en øde og ensom øy utenfor Helgelandskysten, som på forhånd ble utstyrt med et medisindepot, våpenarsenal, kjølerom, båter samt fiskeredskaper, den perfekte løsningen? Det ideale fluktstedet fra en verdenskrise?

Ting begynner å skje. Ikke så rart at øyboerne etter hvert blir innhentet av realiteten. Leseren blir vitne til skjebnen deres på en ypperlig måte. De som planla flukten glemte nok at „mennesket selv er menneskets verste fiende“, også i onde tider. Hvert ord Bjørn Johnsen bruker, sitter. Hver setning, ikke minst de som avslutter de i alt 119 kapitlene, er fengende og øker leselysten. Til slutt sitter jeg med en følelse av at prosentandelen av de overlevende på fastlandet slår den de „smarte“ på Vardøy „ender med“ med utklassningssifre.

Bjørn Johnsen har skapt et tidsdokument av de skjeldne. Et dokument generasjonene etter oss kanskje vil oppfatte som historisk. Og ikke minst kan lære noe av.