Smilene møtte meg uansett om jeg var i slummen, i byen, på landet, eller på stranda. I et land hvor bare de heldigste har sko på føttene, hvor man lever i en evig kamp for tilværelsen, og sliter for mat på bordet, er ordene som blir flittigst brukt "No problem". Folk utstrålte en livsglede jeg aldri har sett hjemme. En livsglede jeg lurte på om vi har mistet i fremskrittene i velferdstatens livmønster...

Tretthet og likegyldighet fantes ikke lenger etter at det iskalde hadde revet meg ut av søvnen. Gravplassens gjenferd lokket med sin stillhet og hvile, men urinstinktet hadde våknet. Fare og lidelse eksisterte ikke i en verden hvor det bare var èn tanke, som gagnet ett mål; Å seire over stormen. Gjennom endeløse timer på roret klynget jeg meg fast til livet, som en del av elementene ble tvunget østover, gjennom den iskalde natten.

Jeg var skeptisk til skolen, skeptisk til systemet, skeptisk til et grått ensformig liv, og skeptisk til å klones for å bli som de andre. Istedenfor å "modne vekk" tankene mine ville jeg realisere dem.

Imellom staute fjell og brenningenes nyslipte knauser fosset "Berserk" inn Beaglekanalen i et svakt sollys. Det trolske landskapet var kledt i høstens farver, med små mystiske trær, som bøyde seg østover, formet av den mektige vestavinden. Innover kanalen la havet seg nesten flatt, selv om seilene var fylt til bristepunktet. Det gamle storseilet fikk en velfortjent hvil, og skuta duvet videre med bare fokka, inn i eventyrlandskapet.

Da kvelden kom ble jeg introdusert for en utrolig felleskapsfølelse blant foreldreløse, og fattige, som delte på det lille de hadde. Vi satt rundt en gryte fylt med ris og fisk, og spiste med bare hendene til det var tomt. Jeg forsøkte å glemme at man ikke har dopapir i fattige strøk, men smilte og lo med de andre.