"Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør."

Forlaget skriver:

Agnes er død. Drept av en historie Slik begynner kjærlighetshistorien om en sveitsisk, navnløs forfatter, bosatt i Chicago, og den 20 år yngre Agnes. Etter at paret har flyttet sammen, ber Agnes forfatteren om å skrive om deres kjærlighet. Men fiksjonen begynner snart å ta overhånd over det virkelige livet. Jeg-fortelleren mister mer og mer evnen til å se den virkelige Agnes og ta vare på hennes behov.

Det som begynte som et eksperiment, utvikler seg til et spørsmål om liv og død, hvor grensene mellom realitet og fiksjon til slutt utviskes helt. Romanen er Peter Stamms mest kjente verk og er utgitt i 20 land.

Jeg ble først kjent med Peter Stamms forfatterskap i år. Det skjedde gjennom «Hver dag er natt», hans kritikerroste og nyeste roman fra 2014. Som du kan lese her, falt boka ikke helt i smak. Av flere grunner.

Kort sagt likte jeg den første halvdelen veldig godt, anslaget fenget, og både språket og karaktertegningene var det ingenting å si på. Men så kommer den andre halvdelen, og karakterarken og historien som fortelles sporer av på en måte som gjorde at min interesse for både hennes ve og vel og historien generelt kollapset lik det kinesiske aksjemarkedet denne uken.

«Agnes», Stamms litterære debut fra 1998 følger det samme sporet. Anslaget er interessant, introduksjonen til den tjuefem år gamle fysikkstudenten Agnes og hovedpersonens kurtisering av henne, minner som en romantisk indie-film. På en god måte. Men bare i første halvdel.

Da den andre halvdelen kom, mistet jeg interessen. Mest fordi hovedkarakterene og historien deres befinner seg i en kjølig boble som holder meg på avstand. Og ved alt som er hellig!- hva er det som får forfattere til å ha hovedpersoner som aldri blir navngitt? Eller rettere sagt, hvorfor velge å gjøre det og så IKKE bruke det til å gjøre et dramatisk poeng?

«Agnes» er ikke overraskende en godt skrevet roman. Men dessverre redder det ikke boka fra å være under middels interessant.

Styr unna.